19 år og helt uerfaren, noen tips til selvtillit?

SPØRSMÅL

Jeg er 19 år og (så å si) fullstendig uerfaren når det kommer til forhold. Det vil si, jeg har vært i to forhold, ett som varte i en måned, og ett som varte i tre måneder (over internett). Dette var ett år siden. Som en jente med litt spesielle interesser, altså dataspill og japanske tegneserier, har jeg ikke funnet noen jeg har vært spesiellt interessert i før nå; I tillegg fester jeg ikke, har aldri prøvd, og liker ikke helt tanken på dette. Dermed er jeg fortsatt jomfru. Jeg har nettopp begynt på studiene mine, og har allerede et godt øye til noen. Han er morsom og hyggelig, men jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke spøkene hans; tydeligvis spøker han rundt på samme måte med de andre og, men det er likevel vanskelig å vite hva man skal gjøre. Ulike tanker dukker opp. Er jeg god nok? Hva skal jeg gjøre hvis...? Jeg er jo fullstendig uerfaren, har jeg sjangs i det hele tatt? og tusen andre liknende spørsmål. I tillegg tenker jeg av og til veldig langt frem i tid, det vil si mellom 2 uker eller lenger inn i fremtiden. Dette hjelper meg selvsagt lite i en slik situasjon! Jeg har også en mistanke om at jeg begynner å bli utolmodig og irrasjonell nå som tiden går, og jeg forblir like "uplukket". Mest sannsynlig er det lite å gjøre med denne situasjonen, annet enn å komme med lovende ord om tolmodighet og vise ord om det å vente, men jeg tror at kroppen min rett og slett begynner å nå grensa! Uansett om jeg vil eller ikke. I tillegg er jeg heller ikke direkte uvitende om hva jeg går glipp av, gjennom små episoder som har hintet til mer av det som innebærer i et forhold, i tillegg til hvor mye man egentlig vet om samliv og forhold som en enkeltperson nåtildags. Jeg håper likevel at dere kan gi meg noen tips eller liknende på gode steg som likevel ikke er for store eller for tydelige; Jeg er nemlig fortsatt usikker på om jeg virkelig er forelsket eller noe mer i vedkommende. Jeg er redd for å bli såret, da jeg hittil har blitt avslått av de jeg har vist interesse for, og muligens har samlet motet til å tilstå forelskelsen min for. Min første kjæreste fikk jeg fordi han forelsket seg, og jeg ble overrumplet av dette. En av grunnene til at det ikke kunne fungere. Jeg vet at jeg ser grei ut, jeg har selvtillit nok, og vet ut ifra tilbakemeldinger at jeg har lite å bekymre meg om angående utseende- jeg er slank, bruker briller og har flere ganger blitt beskrevet som pen eller søt- av noen til og med sexy, men det er mer belastende enn konstruktivt for min del. Uansett, selv om dette var mye tekst og veldig rotete; Jeg håper det er et eller annet som kan hjelpe meg med å ikke overtenke eller undertolke situasjoner. Jeg har aldri hengt med en jeg har vært interessert i på denne måten, heller, så det lille av erfaring jeg har hjelper lite. I tillegg er jo som tidligere nevnt frykten for å være for uerfaren der. Noen ganger tror jeg jo jeg er på vei til å bli gal, på en eller annen måte. Eller at jeg rett og slett er fullstendig uattraktiv.