Hopp til hovedinnholdet

Synshemmet på privat høgskole

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei! Jeg er ei jente som har gått ut av 3.vg. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne men gjør et forsøk. Og setter veldig mye pris på at dere setter av tid til å lese og svare. Jeg trenger virkelig hjelp, det går over for meg, jeg har sittet med mye veldig lenge og syns det virkelig er på tide å prøve å få litt ut, men må si det krever mye mot. (Håper alt dette ikke blir for teit)... Jeg er synshemmet, har 'reteintis pigmentosa' noe som gjør at jeg blant annet er mørkeblind og ser dårlig ellers også selv om jeg har briller på meg. Men det jeg syns er verst er at jeg er 'usynlig funksjonshemmet' fordi en med slik netthinnesyldom ser 'normal' ut. Nå har jeg begynt på privat høyskole, for tenkte at det er bedre oppfølgning. Men føler at jeg som alltid bare er til bry for foreldrene mine, spesielt økonomisk. Jeg har jobbet i sommerferien men det fungerte ikke veldig bra. Og nå blir jeg fullstendig sliten i hodet selv før jeg begynner på skolen, så det er ingen alternativ å jobbe ved siden av... Før, på vgs så hadde jeg en liten venne gjeng på 5 stk som jeg holdt til. To av dem var i mer eller mindre grad klar over synshemmingen min og fikk en del støtte, kunne ikke forlange veldig mye av dem heller for jeg ville ikke være til bry for dem så jeg bare latet som alltid at livet mitt er perfekt. Men nå har jeg ingen av venne gjengen med meg og syns det er utrooolig vanskelig å forholde seg til nye omgivelser(klar over at det er vanlig, men folka i klassen er så sammensveiset, de vet hvordan de skal forholde seg til og sånt). For det første har jeg problemer med mobilisering selv om jeg ikke direkte er bevegelseshemmet(før tok jeg alltid følge med venner og noen ganger ble fulgt av foreldrene mine, men foreldren mine kan da ikke holde fingeren min hele tiden som en to åring gjør). Det er ikke alltid jeg klarer å få med meg den ujevne bakken(selv på dagen ), altså hvor det er en hump osv. Itillegg klarer ikke jeg å se hvilket t-bane som kommer, jeg bruker mye lengre tid på å finne ut av det og må evt stå ganske nær den elektroniske tavla som henger langt oppe (som viser hvilke tbane som kommer), og må stole på at det er den tbanen som faktisk har kommet, for det er ikke alltid det blir sagt i høytalerne. For ikke å snakke om trapper, det er ikke alltid lett å finne starten og slutten på det. Spesilt på tbane stasjoner og inne på andre steder. Og alt dette med transporten gjør meg veldig stressa og selvfølgelig deppa. En annen ting er at jeg klarer ikke kjenne igjen folk, som gjør at jeg blir utenfor det sosiale i klassen. Jeg har også dårlig selvtillitt, det gjør enda vanskeligere å få nye venner/studievenner fordi jeg er innmari redd for å si noe galt for jeg vet ikke hva jeg skal si til hvilke tidspunkt, vil ikke drite meg ut, fordi de(medstudenter) kan gi uttrykk for noe jeg ikke ser (det hender ofte). Pluss det er så vanskelig å forholde seg til noen i det hele tatt. Jeg tenkte jeg kan sitte med noen fra seminargruppa, mn problemet er at jeg aldri vil klare å kjenne igjen noen av dem i en sal hvor det er opptil 80 personer, alle er jo sååå like liksom, lys huden, blondt på håret. Vanskelig å forholde til klærene deres også ettersom det skiftes jo nesten hver dag. Dessuten ser jeg ikke hva som blir skrevet på tavla engang, selv ikke fra første rad!! Det gjør meg så nedenfor, de som sitter helt bakerst klarer jo til og med å se det. Men det går forsåvidt bra, siden power point skriften er stor og det klarer jeg å se fra første rad. Jeg vet, jeg burde nok si ifra til skolen om synshemmingen, men for det første så vet jeg ikke hvem jeg skal si det til, for før så pleide skolen (grunnskolen og vgs) å få beskjed om det fra ppt, men nå har jeg ikke en person som følger meg og det er jo ikke barneskole lenger hvor det er kontaktlærer, jeg vet ikke engang hvem rådgiveren er på skolen! Men en annen ting er at jeg vil ikke skille meg ut fra klassen heller, fordi de vil aldri skjønne situasjonen min. Tenk hvor mye man kan ha i hode og likevel se helt OK ut. Håper indelig at noen hadde forstått meg, jeg blir så deprimert av alt det styret hver eneste dag, at jeg ender dagen med å gråte. Og prøver igjen neste dag som om ingenting er i veien for meg. Men nå er jeg virkelig lei alt, noen ganger tenker jeg også på at det hadde vært litt enklere å være født total blind (det høres sikkert overdrevent ut) siden da hadde jeg lært meg å leve med det fra og med første dag. Heller det enn at man gradvis blir blind. Dessuten ville omgivelsene gitt litt rom for det, fordi det hadde vært helt tydelig. Da ville det ikke sett rart ut med feks å få tilrettelegging på skolen. Huff, dette ble veldig langt så jeg skal avslutte, men vær så snill svar meg! Jeg pleier av og til å snakke med en venn om noe av min situasjon, men det er ikke noe noen kan gjøre med det, dessuten hun vil aldri forstå. Utrolig glad for at ung.no finnes for oss ungdommer. Dere gjør en suuper jobb

SVAR

Besvart 25.09.2012 14:49:36
Jeg synes også du bør lese:
attach_file

Rettigheter i høyere utdanning for personer med nedsatt funksjonsevne

Ingen har rett til høyere utdanning, men utdanningsinstitusjonene er forpliktet til å legge til rette for funksjonshemmede i den grad det er mulig. Les om dine rettigheter her.

 

Les mer
attach_file

Hva du som har nedsatt funksjonsevne selv kan gjøre

Å være funksjonshemmet blant mange ikkefunksjonshemmede kan være krevende og oppleves vanskelig. Men med litt innsats og egne ressurser kan situasjonen ofte bli mindre utfordrende.

 

Les mer
account_circle