Min største frykt er å bli forlatt, er dette normalt?

Jente, 15

Hei. Min absolutte største frykt er at jeg blir forlatt. Da jeg var yngre hadde ikke foreldrene mine energi til og trøste meg da jeg var lei meg så jeg gråt alene og brukte å dagdrømme om at noen trøstet og passet på meg. Jeg har hatt selvmordstanker I 4 år nå og for noen måneder siden var det endelig en voksen som så at jeg ikke hadde det bra og som viste meg omsorg. Men nå har jeg lagt merke til at jeg hater og si til folk at jeg er glad og når jeg blir glad i folk holder jeg meg unna dem for jeg er redd for og bli glad i noen siden jeg vet at de da kan forlate meg og da blir jeg stresset. Det kan være så lite som at noen svarer litt kort på melding å da blir jeg livredd og kan sitte å gråte lenge. Om noen jeg er glad i ikke gir meg nokk oppmerksomhet kan jeg ligge i sengen hele dagen å bare være lei meg å med engang noen viser meg omsorg blir jeg glad men redd igjen. Er dette normalt?

Svar

Hei,

Så vondt å høre historien om oppveksten din. Det å oppleve å ha omsorgspersoner som ikke er tilgjengelig og som ikke trøster deg og passer på deg når du er lei deg og har det vondt, er ikke bra.

Du lurer på om det du opplever med tanke på å være redd for å bli glad i andre og er rask for å tolke handlinger som avvisende er normalt. Det er ikke unormalt med din historie og din erfaring, og faktisk veldig forståelig når du beskriver hvordan du har hatt det og hva det har opplevd.

Samtidig gjør det at du nok mest sannsynlig har det ganske vanskelig og gjør at mange relasjoner blir krevende. Jeg vil derfor på det sterkeste anbefale deg å ta kontakt med noen som kan hjelpe deg med å forstå og håndtere dette på en bedre måte. Et fint sted å begynne er Helsestasjon for ungdom. Her jobber det mange flinke fagfolk som vil kunne hjelpe deg godt.

Under finner du en funksjon som gjør at du enkelt kan finne din nærmeste helsestasjon

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog

Besvart: 13.9.2025