Jeg har ikke et lett forhold til moren min, knytter meg til andre

Hei,

Så bra at du skriver til oss når du lurer på hva du skal gjøre.

Det høres også fint ut at du har truffet på en hyggelig veileder som kan ta i mot noe av det du forteller.

Det kan være veldig skummelt å fortelle andre hvordan vi har det, spesielt om det har vært mye vanskelig over lengre perioder.

Da er det heller ikke så rart om det blir ekstra krevende med det å forholde seg til andre, at det kan oppleves for intenst eller for skremmende.

Ut i fra det du forteller høres det ut som dette er en person du kan snakke litt med, og at det kan være fint å fortelle litt om hva du er redd for og hvordan det kan være vanskelig for deg.

Så er det jo sånn at en veileder vil og skal ha en begrenset rolle for deg. Da kan det være viktig å skille mellom det, og hva hun tenker om deg og synes.

Selv om hun skulle sette grenser for hvordan dere snakker sammen eller hvor mye, så betyr ikke det at hun ikke synes du er flott og bryr seg om deg, for eksempel.

Det er ikke alle det er naturlig at vi tilbringer like mye tid med, uten at det betyr at det er noe galt med deg.

Når dette er noe som skjer ofte for deg og kanskje gjør forhold til andre ekstra utfordrende kan det være en god ide å vurdere om du skal snakke med noen om det og jobbe med det.

Det går an å jobbe med tilknytning og relasjoner i terapi, så du kan bli klarere på dine egne mønster og øve deg på å bryte dem.

Det er sånn at vi mennesker knytter oss til hverandre, og det skal vi gjøre, det er noe sunt vi gjør. Men så kan det likevel bli trøblete for oss når det har vært vanskelig før, spesielt i oppveksten.

Det er da mulig å støte folk fra seg, som du er inne på, selv om vi ikke vil det.

Det kan vi gjøre ved å bli for pågående, eller for avvisende, for eksempel.

Grunnleggende handler det om at vi alle sammen trenger andre mennesker, og om det har vært vanskelig kan vi bli ekstra redde for å bli forlatt og såret.

Det er viktig og greit å vite at stort sett alle er redde for det, men noen er reddere enn andre fordi det har skjedd vonde ting før.

Jeg synes du kan snakke litt med veilederen din om akkurat det du skriver til oss her, at du er bekymret for det med grenser og hva hun tenker om det.

Så vil jeg også anbefal deg å kanskje be veileder din om råd og hjelp for å få mer hjelp med dette. Kanskje hun kan støtte deg i å få snakket med noen flere om både det å knytte seg til andre og streve med mat?

Det å støtte seg på en person er bra, men det kan mange ganger bli veldig sårbart å kun støtte seg på en person. Det er også ofte da det blir ekstra intenst og stressende, for du vet jo at om det blir vanskelig mellom deg og henne har du færre eller ingen å snakke med eller gå til.

Hvis du er usikker på hvordan du skal starte en samtale med veilederen din så kan du for eksempel vise det du har skrevet til oss, eller du kan øve litt på å skrive noe nytt.

Noen ganger kan det være lettere å vise noe skriftlig. I tillegg kan det å skrive ned det du tenker på, føler, og er redd for eller usikker på gjøre det klarere for deg hva som egentlig skjer og hva du vil si.

Jeg håper dette ga deg litt svar på det du lurer på, og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no