Hopp til hovedinnholdet

Hvordan skal jeg klare å åpne meg mer og delta i samtalen?

Jente 16 år
 

Spørsmål

Hei! For litt siden fant jeg et uttrykk fra USA som jeg synes beskriver meg veldig godt. Jeg tror jeg alltid har vært en slags "wallflower". I sosiale sammenhenger har jeg veldig lett for å bare sitte og observere uten å at del i så mye. Jeg føler ofte at jeg blir en blomst på veggen som bare glir inn i mengden. Jeg går i en nesten ren jente klasse med veldig mange sterke personligheter og føler ofte jeg blir litt usynlig for andre. Før var jeg fornøyd med det og aksepterte at dette var en del av min personlighet, men etter at jeg begynte på v.g.s har jeg latt det gå veldig inn på meg. Jeg har en del gode venner i klassen min og utenom, men føler likevel ofte at jeg blir litt utenfor, og i bakgrunnen. Et eksempel på dette er når 10 jenter sitter i klasserommet og snakker, jeg sitter også der, men istedenfor å bare slappe av sitter jeg å tenker på hvordan jeg kan ta del i samtalen og hva jeg skal si. Dette blir ekstremt irriterende, for det ødelegger veldig mye. Istedenfor å ha det gøy tenker jeg tanker som "hva skal jeg si nå?" "Er det teit å si det?" "Har jeg en historie jeg kan fortelle om dette temaet?" "Nå blir jeg utenfor igjen" "Ingen gadd å høre på meg, jeg snakker så lavt". Jeg analyserer atmosfæren, samtalen, blikk , og setninger ned til den minste detalj. Jeg blir sittende og lytte til de andre, istedenfor å være aktiv selv. Det hjelper kanskje heller ikke at de fleste av mine venner i klassen er på samme måte. Jeg blir veldig flink til å kjenne igjen mennesketyper og dårlig/god stemning, men hva hjelper det liksom... Jeg stresser veldig med min "sosiale status", om folk liker meg og om de legger merke til meg. Jeg har erfaring med at jeg bruker veldig lang tid å venne meg til folk. Når jeg etter en stund tør å åpne meg har jeg erfart at folk liker meg veldig godt og at de ser at jeg er en veldig fin person. Hvordan skal jeg klare å åpne meg mer? Hvordan skal jeg klare å legge fra meg dette? Noen ganger blir følelsen av å være utenfor så sterk at jeg går hjem og griner mye. Det er egentlig en ganske vanskelig ting å forklare, for i teorien så blir jeg ikke mobbet i det hele tatt, jeg er en del av klassen, jeg har gode venner i klassen og trives ganske greit... På grunn av dette er det veldig vanskelig å forklare for andre hvordan det føles.Jeg har prøvd å forklare det til mamma og da ga hun meg det rådet at jeg måtte ikke tenke på at jeg var utenfor for det var jeg jo ikke.... Men det er bare det at det føles sånn av og til. Håper dere kan hjelpe meg litt.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei!

Jeg skjønner godt hvordan du føler det og det er mange som har det på samme måte som deg. Det eneste rådet jeg kan gi deg er å prøve å slappe mer av når du er sammen med vennene dine og de i klassen. Ikke tenk på at du må si noe. Du skal heller si noe når det faller deg inn. Plutselig har du noe å skyte inn. Du skal ikke trenge å komme på noe å si. Følg heller med på samtalen, vær interessert! Hvis du ikke har noe å bidra med i samtalen - som jo ofte skjer - så kan du heller stille spørsmål til de som har det og de som prater. Hvis det er noen som forteller en historie eller snakker om ett eller annet så still dem spørsmål om det. Hvis du bare følger med på samtalen så kommer det til å komme automatisk. Man får alltid et godt inntrykk av de som virker interessert i det du har å snakke om og da får de også en følelse av at du er med i samtalen. Hvis du starter med å involvere deg på den måten kommer det nok til å bli lettere å etter hvert snakke mer selv. 


Mvh Ungdomsredaksjonen, ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Kjønnsidentitet
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om kjønnsidentitet