SVAR
Besvart 27.04.2011 11:33:15
Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt.
Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.
Hei igjen gutt på 16.
Du har en evne til å beskrive hvordan det kjennes å være deg - å være 16 - som både imponerer og overrasker meg! Du lever med noen savn og tross det våger du å møte verden, - og du våger å kjenne på den eksistensielle ensomheten i det å være menneske i verden. Få 16-åringer klarer det. Jo det gir mening det du sier, og mange unge vil sikkert nikke gjenkjennende til ordene dine.
Du har rett, det er ikke gitt alle å sitte rundt et bord med familien og kjenne tilhørighet og glede. Mange unge som vokser opp i sin biologiske familie kjenner slett ikke tilhørighet og glede ved fellesskapet. Mange forbinder det mer med krangel og følelse av ensomhet. I Norge i dag er det også mange som vokser opp med bare en forelder, eller uten foreldre, og som må starte tidligere på strevet med å finne ut hvem de er og vil være - enn om de hadde noen "å lene seg på" som du sier.
Om livet kjennes for svart - kan du ringe anonymt til Mental Helses hjelpetelefon som er gratis 116 123.
Fortsett å skrive, lag deg gjerne en "tankebok", hvor du later som du skriver til en som virkelig vil lytte - alltid. Skriv om det å være 16, tanker, følelser, opplevelser. Kanskje det blir stoff til en bok senere?, selv om du nå først og fremst kan gjøre det for å rydde opp i hodet ditt.
Du er unik - det finnes bare en av deg i hele verden! Og du skaper deg selv, gjennom tanker, ord og handlinger, - og fortellinger om hvem du er og målene dine.
Lykke til med livet og fremtiden - bruk styrken din til å skape dine egne relasjoner til andre mennesker. Du er ikke prisgitt et liv i ensomhet, selv om vi alle ble alene den gang navlesnoren ble klippet over.
Med vennlig hilsen