Mistet tillit til læreren da han har gått bak ryggen og fortalt om selvskading til helsesøster.

Skjønner godt at du opplevde dette som vanskelig. Selv om læreren din sikkert bare ville hjelpe deg, og henvendelsen til helsesøster ble gjort i omtanke, sitter du igjen med en følelse av å ikke kunne stole på noen igjen.

Kan det likevel være slik at læreren din var redd for at du ikke skulle greie å ta kontakt med noen for å få hjelp til å håndtere den indre smerten som du kjenner på? Kanskje kjente han deg så godt at han var bekymret for om du faktisk skulle ta livet ditt? Dette er en alvorlig bekymring, og i en slik situasjon er han forpliktet til å hjelpe.

Sett ut ifra det du nå forteller, kunne nok dette blitt ivaretatt på en bedre måte dersom du selv hadde blitt informert og vært med på prossessen. Det er fryktelig ubehagelig å kjenne på manglende kontroll i forhold til dette, det at andre snakker om deg rundt ting som du synes er vanskelig å dele.

Ofte er det slik for oss mennesker, at dersom det kjennes for vanskelig ut å være seg selv på ekte, kan det være vi må ty til ulike løsninger for å ta bort dette ubehaget. Noen velger da som deg å løse dette ved å kutte seg selv. Selv om det like i etterkant kan kjennes bedre ut, hjelper det jo ikke noe på situasjonen din i sin helhet. Kuttingen blir en veldig kortsiktig løsning.

Min erfaring er at det eneste som hjelper, er å faktisk gå inn i de følelsene som er vanskelig. Er det slik at det er vanskelig for deg å være trans? Er det slik at du føler at du står veldig alene om dette? Isåfall tenker jeg det er viktig at du får hjelp til å deale med disse følelsene med noen som kan støtte deg.

Jeg skjønner om dette høres helt håpløst ut dersom du har vanskelig for å stole på andre mennesker. Du skriver at dette er knyttet til ditt ønske om å være "perfekt". Men hva betyr egentlig det å være perfekt for deg? Er det å gå alene med problemer? Er det å ikke dele bekymringer?

Jeg tenker at det er helt essensielt for oss mennesker å søke hjelp når vi har det vanskelig. Vi er flokkdyr, og vi er ikke laget for å stå alene når livet er vanskelig. For innimellom er livet faktisk vanskelig for alle av oss.

Noen opplever det fryktelig vanskelig å skulle bryte de normene som eksisterer rundt kjønn. Fordi de færreste av oss ikke ønsker å skille seg ut fra flertallet på noen som helst måte, kan dette bli smertefullt. Ikke fordi det er noe galt med å være trans, men fordi man da er litt uvanlig.

Jeg vil derfor oppfordre deg til å prøve å gjennvinne tilliten til at noen kan hjelpe deg. Hva har du å tape på dette, det er jo ikke noe godt å være deg akkurat nå?

Prøv om du kan snakke litt med helsesøster igjen, og fortelle henne om det du kjenner på. Kanskje kan du vise henne dette innlegget som du har sendt inn til oss? Det finnes også andre transkompetente hjelpere rundt omkring, som kan være med på prossesen videre.

Hvis du bor i Oslo er du hjertelig velkommen på helsestasjon LHBT.

Hvis du ønsker flere innspill, vil jeg anbefale deg å ta kontakt med Ungdomstelefonen. Legger ved noen artikler du kan se på.

Heier på deg og ønsker deg masse lykke til!