Når jeg er hjemme fra studier blir jeg kritisert av pappa. Jente 20

Hei!

Det er forståelig at du reagerer på pappaen din. Det virker som han ikke helt klarer å legge fra seg oppdrager-rollen som han tidligere hadde for deg. Men nå har du blitt voksen, du tjener dine egne penger og du gjør dine egne prioriteringer. Det er fint! Da bør pappaen din lene seg tilbake og la deg bestemme mer selv.

Pappa mener at det beste for deg er å få mat av høyeste kvalitet. Jeg er uenig med han der. Å tenke slik er nok mer normalt for voksne med god råd, ikke for studenter. Jeg mener at det du velger å prioritere - klær og hobbyer - høres helt supert ut. Studentlivet består av mange ting, og det er variert. Du bruker penger så du får med deg disse variasjonene, og det er helt greit å leve billig når det kommer til mat. Det må ikke være dårlig kvalitet på maten selv om den er billig mat. Du kan lese mer her om akkurat det. Kanskje det er noe å vise pappaen din og?

Videre, så tenker jeg at du må gi han beskjed om at måten han pirker og kritiserer på, gjør noe med selvfølelsen din. Jeg tipper at han gjør det fordi han bryr seg om deg. Og i tillegg fordi han prøver å være en "flink" forelder. Men det slår helt feil ut. Han er en bedre forelder for deg og viser bedre at han bryr seg om deg dersom han lener seg tilbake, er nysgjerrig på hva du tenker og lar deg bestemme mer selv. Du kan si det til han!

En gang ting er rolig og dere har OK stemning, så si noe slikt: “Pappa, det er en ting jeg vil si til deg. Du gir meg råd om økonomi og det er fint at du vil hjelpe. Men det føles ikke som hjelp. Du tenker nok litt annerledes enn meg, vi er ulike i hva vi er mest opptatt av. Du skal vite at jeg har kontroll på økonomien min og jeg ønsker å styre selv hvordan jeg bruker penger. Jeg hadde satt pris på om du neste gang viste meg litt mer tillit eller var nysgjerrig på hvordan jeg tenker istedenfor å gi råd".

Du må så klart finne dine ord, dette er bare et forslag. Du kan også skrive ned det samme og sende det til han i en melding eller gi det i et brev.

Neste gang han kritiserer, kan du der og da også si: “Pappa, jeg blir demotivert og egentlig litt såra når du sier det på den måten. Det blir som at du tror jeg ikke klarer noe selv.”

Og videre, så minn deg selv på at det er helt normalt å kjenne på både irritasjon, skuffelse eller at dette påvirker selvfølelsen din. Ikke prøv å tenke det bort. Du kan heller si til deg selv at det ikke er rart at det pappa sier gjør noe med deg, at det treffer deg litt, for pappa er jo din nærmeste omsorgsperson og en som er viktig for deg. Men likevel så minn deg selv på at det pappa mener ikke er en sannhet for deg. Han er seg, du er deg.

Jeg håper at noe slikt vil hjelpe. Du vet at du gjør gode prioriteringer for deg selv. Og fremover, hvis ting ikke endrer seg, så del litt mindre med pappa om temaer som kosthold og økonomi. Finn andre, gode samtalepartnere (andre familiemedlemmer, vennre) som kan både heie på deg og gi deg råd når du trenger. Og stol på at det du velger, er bra for DEG!

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no