Hei, eg har misofoni og sliter med det veldig.

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du har det så vanskelig.

Det høres ut som om du og din mamma sliter med å kommunisere og at det lett "topper seg" mellom dere. Det forstår jeg er frustrerende!

Misofoni kan være utrolig slitsomt. Jeg vil anbefale en god artikkel, slik at du kan lese mer om det, bare trykk her.

På slutten av den artikkelen gir de gode råd til både den som har misofoni og deres familie, her er disse rådene:

1. Det er ikke personen med misofoni som er problemet. Misofonien er problemet. Ingen ønsker å ha misofoni og ingen ønsker å utløse ubehagelige reaksjoner hos andre. Å anerkjenne at det er slik, er det første og viktigste skrittet til å få et bedre liv for både den som har problemet og for dem omkring.
2. Det er lurt å sette av tid til å snakke om misofonien innimellom. Når man snakker om tilstanden på en rolig måte i situasjoner hvor reaksjonene ikke er utløst, er det lettere å forstå hverandre.
3. Det er en god idé å gjøre avtaler om hvordan en person med misofoni kan minne andre på lyder som trigger på en rolig måte. Det kan hjelpe for en person med misofoni å vite at de andre forsøker å redusere de verste lydene.
4. Å bruke nonverbal kommunikasjon som en klem kan vise omsorg og kjærlighet når plager med lyder kan utfordre relasjonen.
5. Toleranse for lyd er bedre når man ikke er stresset eller sliten, så stressreduserende tiltak er alltid en god idé.
6. Ikke la misofoni være det eneste temaet i relasjonen, men finn hyggelige og morsomme ting å gjøre sammen.
7. Hvis man klarer å puste rolig og roe seg ned, er det lettere å bruke kognitive teknikker til å overstyre den følelsesmessige responsen. Å si til seg selv «Det er bare en lyd, det er ikke egentlig en følelse. Dette håndterer jeg. Det går over» er til hjelp, og det er betydelig lettere å få til når man ikke er stresset.
8. Man kan også øve på å høre plagsomme lyder i rolige situasjoner.
9. Både avslapping, avledende lyder, musikk og flere andre ting kan være til hjelp.
10. Det er alltid håp om at tilstanden og håndteringen av den kan gi bedring, og det kan ha stor betydning å unngå å komme inn i negative tankemønstre.

Jeg håper noe av dette kan hjelpe deg og din familie (spesielt i kommunikasjon med din mor). Når det topper seg sånn som du beskriver i ditt innlegg, kan det være en god ide å fjerne seg fra situasjonen i ca 30 minutter, og deretter forsøke å snakke sammen i en rolig tone.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no