Min far tror noen ødelegger for/straffer han. Holder han på å bli gal?

Hei, jente på 18 år.

Det høres vondt ut å være bekymret for pappaen din. Det er vondt når man lurer på om noe er galt med sine nærmeste uten å skjønne hva det er som skjer og dermed ikke kunne hjelpe eller forstå skikkelig.

Når det gjelder spørsmålene dine på slutten av spørsmålet ditt så har jeg dessverre ikke svarene på disse. Jeg vet ikke om faren din innbiller seg det han forteller eller om det stemmer. Du spør også om han holder på å bli "gal" og da tenker jeg at du kanskje med det tenker på psykotisk - altså mister grepet på virkeligheten. Det er dessverre ikke mulig for meg å vite hva faren din legger i det han forteller om. Du forteller at det har foregått i flere år men sier ikke noe om det har utviklet seg eller vært på samme måte hele tiden. Dersom det har vært en tendens til dette over flere år så høres det jo ut som det i alle fall holder seg stabilt, men jeg forstår godt at du opplever det som vanskelig og ubehagelig.

Noen ganger kan personer streve med det man gjerne kaller for "paranoid beredskap" - da er man ekstra på vakt og ekstra sårbar for å mistenke andre for å ville en vondt. Noen har det slik alltid og noen har det i perioder. Alle mennesker kan bli mistenksomme noen ganger, men noen mennesker blir det oftere enn andre og kanskje også når det ikke er grunn til det. Dette kan handle om underliggende personlighetstrekk eller om psykisk lidelse. Om det er dette din far opplever kan jeg som sagt ikke vite.

Det er nok lurt om du snakker med noen voksne der du er om det du er bekymret for for å kunne gi litt mer detaljer og utdype litt. Det kan være helsesykepleier på skolen dersom du går på skole eller det kan være fastlegen din. Det kan også være helsestasjon for ungdom dersom det er enklere for deg. Dersom din far kan være med på at han også kan være bekymret for seg selv så kan han også snakke med sin fastlege om dette. Men det er kanskje ikke slik at han bekymrer seg for seg selv, det skriver du ikke noe om. Da tar jeg utgangspunkt i at det er lurest at du snakker med noen voksne profesjonelle om situasjonen med din far slik at du kan få hjelp og støtte i situasjonen.

Jeg ønsker deg og din far det beste og håper det går bedre etterhvert. Masse lykke til!

Med vennlig hilsen fra psykologen