Begynte å gråt og fikk ikke puste under muntlig tentamen

Hei! Så fint at du tar kontakt med oss i ung.no!

Det hørtes veldig ubehagelig ut, og jeg forstår godt at du lurer på hva som skjedde!

Det høres ut som du i hvert fall fikk sterk redsel eller angst i denne situasjonen. Det å kjenne på redsel eller frykt er noe alle gjør. Når vi kjenner på sterk redsel (eller andre sterke følelser, som f.eks sinne) kan vi få sterke reaksjoner i kroppen som er en del av en egentlig normal, viktig og sunn mekanisme som kalles for "fight-or-flight responsen", eller "kamp eller flukt responsen" på norsk. Denne mekanismen gjør oss bedre i stand til å kjempe eller flykte i en farlig situasjon (f.eks om vi står i fare for å bli angrepet av et rovdyr).

Da skjer det en rekke ting, f.eks slår hjertet fortere, pusten går raskere (kanskje uten at vi legger merke til det), vi blir kanskje svette, musklene blir spent, fordøyelsen nedprioriteres som kan gi urolig eller løs mage/kvalme. Hvis disse reaksjonene er sterke, kan vi også bli svimle, pusten blir så overfladisk at vi kan kjenne det som vi ikke får puste.

Dette er heldigvis i seg selv helt UFARLIG! Selv om det kan være ubehagelig. Det er bare hjernen og kroppen som prøver å hjelpe en, fordi den tror vi er i fare. Hvis en er i en farlig situasjon som f.eks om en må løpe fra et rovdyr, vil det f.eks være nyttig at hjertet og pusten går raskt, for da får musklene energi nok til å løpe raskt.

Det er derimot ikke så nyttig når dette settes i gang i sterk grad, når vi egentlig ikke er i en farlig situasjon, som f.eks på en muntlig eksamen eller lignende. Det kan være positivt med litt nerver, som gjør ta konsentrasjonen skjerpes litt, men om det bikker over i sterk angst, kan det være vanskelig å få gjennomført det en skal, som du opplevde. Det er heldigvis ikke sånn at en faktisk ikke får puste under et panikkanfall. Noen kan bli redde for å besvime, for å.miste kontrollen, at det er noe fysisk alvorlig galt med kroppen, eller at en holder på å bli "gal" under panikkangst.

Mange kan oppleve å få et panikkanfall eller flere gjennom livet i veldig stressende situasjoner, uten at det utvikler seg til en psykisk lidelse som en trenger behandling for. Noen kan i etterkant av panikkanfall begynne å være mye bekymret for at det skal skje på nytt, og vil prøve å unngå lignende situasjoner i fremtiden i frykt for å få angst igjen. Det er naturlig, men det å unngå kan være med på å forverre angsten på sikt.

Hvis en har andre former for angst, f.eks angst for sosiale situasjoner (sosial angst), kan en oppleve panikkangst i situasjoner en er redd for. Ved panikklidelse oppstår angstanfallene derimot "ut av det blå", ikke i bestemte situasjoner, og en får en angst for få angstanfall i seg selv.

Angst er generelt relativt vanlig å streve med, og som det heldigvis fins god hjelp å få for! Behandling for angst innebærer ofte kognitiv atferdsterapi, hvor en jobber med å bli klar over tankemønstre i de fryktede situasjonene, og å endre på disse mønstrene, i tillegg til at en ofte jobber med å utsette seg for det en er redd for på en gradvis måte til en mestrer situasjonene en frykter uten å bli overveldet av angst. Vet du hvilke tanker som for gjennom hodet før tentamenen, og under tentamen?

En måte å øve på dette er å skille mellom rødtanker, som gjør oss mer stresset og grønntanker som er mot-tanker eller støttende mer hjelpsomme tanker som gjør oss rolige. Var det noen rødtanker på ferde, som at "dette kommer til å gå kjempedårlig, jeg kommer til å dumme meg ut, og de andre vil syns jeg er helt idiot"? Til neste gang kan du forsøke å hente frem noen grønntanker i forkant, som f.eks "jeg gjør så godt jeg kan", "dette klarer jeg", "om det ikke går så bra så er det det ingen verdens undergang"? Noen kan også synes det er nyttig å prøve å roe ned kroppen f.eks å puste rolig med magen i forkant.

Om du bare har opplevd dette en gang, og ikke kjenner på uro og nervøsitet ofte i hverdagen, tenker jeg det ikke er grunn til å dvele for mye ved dette. Men om dette plager deg mye, og du ofte er engstelig og det hemmer deg i hverdagen, vil jeg oppfordre deg til å snakke med en voksne om det og å oppsøke hjelp.

Du kan f.eks snakke med foreldrene din eller andre voksne du stoler på, en god venn, helsesykepleier eller rådgiver på skolen, en lærer, helsestasjon for ungdom. En kan også bestille en time hos fastlegen for å snakke om det. Fortell da legen om plagene dine, hvor lenge de har vart og hvordan de hemmer deg i hverdagen. Be gjerne om hjelp av de voksne hjemme for å bestille time og som kan følge deg til timen. Legen kan hjelpe deg med å finne ut av hvor du kan få best mulig hjelp. Det fins ulike lavterskel tilbud i kommunen, f.eks skolepsykolog. Legen kan også henvise deg til BUP - psykisk helsevern for barn og unge hvis legen din mener det er behov for det.

Ønsker deg masse lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen