Kan vonde opplevelser i barndommen påvirke meg ubevisst?

Så leit å høre at du ble utsatt for dette. Både det å bli truet på livet, samt å bli tvunget til seksuelle handlinger, er vonde og skremmende opplevelser. Når man frykter for livet sitt og/eller blir utsatt for overgrep slik som du ble, kan man i noen tilfeller få varige plager.

Slike opplevelser vil selvsagt være ubehagelige der og da, og for noen vil ubehaget fortsette etter at situasjonen er over og det ikke lenger er noen fare for gjentakelse. Hvis man fortsatt er plaget av det som har skjedd, kan man kalle det traumer. Traumer kan oppleves som søvnmangel, smerter i kroppen, tristhet, angst, sterke minner som vekker samme frykt og ubehag som da det skjedde, samt opplevelsen av at det skjer igjen og igjen. 

Det er ikke alle som får traumer av vonde opplevelser, og man kan ikke vite helt sikkert hvorfor. Du beskriver selv ikke noen bevisste plager relatert til hendelsene, men har noen vansker med angst og nervøsitet. Om dette skyldes de vonde opplevelsene du har hatt, er dessverre ikke lett å svare på. Jeg tenker at de opplevelsene du beskriver må ha vært helt forferdelig for en 11-åring å gå gjennom, og det er slett ikke umulig at det har gjort deg mer sårbar for stress og angst. Det kan også hende at du ville vært nervøs og usikker uansett om du ikke hadde opplevd dette.

Det er ganske vanlig å overtenke mye, bli stresset, nervøs og å kjenne på angst. Dersom dette plager deg mye, gjør deg trist store deler av tiden, eller hindrer deg i å leve slik du selv vil, bør man oppsøke hjelp for dette. Hvis ikke er det fullt mulig å leve et godt liv selv om man er litt bekymret og engstelig av seg. Det kan også hende det hadde vært godt for deg å snakke med noen om truslene og overgrepene du ble utsatt for da du var 11. Da kan du få hjelp til å bearbeide og forstå det som skjedde bedre. Samtidig sier du selv at du er flink til å la fortid være fortid, så kanskje du ikke har noe særlig behov for det. 

Som du skjønner har ikke psykologien noe klart svar på det du spør om. For noen ville dette blitt noe som plaget dem veldig, og for andre ville det ikke blitt særlig plagsomt i det hele tatt. Likevel tenker jeg at du har god grunn til å oppsøke hjelp dersom du selv tenker at det kunne vært nyttig for deg. Da kan du kontakte helsestasjon for ungdom, kommunepsykolog eller fastlege, de kan enten tilby støttesamtaler eller henvise deg til noen som kan hjelpe.