Hopp til hovedinnholdet

Heisann! Må bare lufte ut litt. Jeg er 17år, slitter med angst(panikkangst) og har litt problemer me...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Heisann! Må bare lufte ut litt. Jeg er 17år, slitter med angst(panikkangst) og har litt problemer med å være på skolen. Mine foreldre flyttet fra hverandre da jeg var rundt 10, dette føltes som en lettelse. Min første helg hos min far, etter brudde, ble en merkelig opplevelse. Jeg fikk nemlig barnevakt!? Heldigvis var min venninne med og det gikk bra. Men denne jenta/dama var tydeligvis pappas nye (hemmelige!?) kjærste! Jeg slet med å være i huset og spesiellt om natten, men da jeg sa i fra til min far og hans nye kjæreste, ga hun meg streng beskjed,uten at pappa visste det, om at "vi vekker ikke deg om natta, om vi er syke eller redde! så da synes jeg ikke du skal det!" Ofte ble jeg så redd at min mor måtte hente meg, jeg skalv og hyperventilerte. Fars samboer begynte å hakke på meg når han ikke var der, og dette tok jeg ganske tungt. Ikke var hun særlig hyggelig mot mine venner. Jeg skjønte at det kunne være vanskelig å være i midten av 20-åra og måtte ha med en ungdom å gjøre. Og jeg har ikke vært den mest ryddige jenta. Men jeg har gjort en innsats! En kveld for ca 2år siden ble det fullstendig kræsj mellom meg og hans samboer og pappa ville ikke tro meg på det jeg sa. Det var det som var tyngst, at pappa ikke ville tro meg. Etter en stund og mange små møter begynte jeg å være der, mest fordi jeg har to fantastiske småsøsken som betyr ALT for meg. Og siden de var så små ville jeg ha litt kontakt så de visste hvem storesøster er. Men så, idag litt før min mor og hennes samboer skulle hente meg, får jeg beskjed om å brette et pledd jeg hadde på meg. Jeg svarte da at "det skulle jeg gjøre, akkurat slik jeg gjorde før idag." -Da sa hun: "Det var da engang!" -Jeg:mumler."Det var jo også noe å si!?" -Hun:strengt."Hva sa du?" -jeg: "Ingenting" -Hun: hånlig.."Var det jeg trodde!" Nå er jeg ganske overgitt over hvordan hun svarer, mulig jeg overreagerer og jeg skulle ikke sagt det. -Jeg: "for ei kjærring.." -Hun: med en knurrende, høy stemme.."Sånt sier du ikke til meg, jeg skal faen ta å slå deg over kjeften." På dette punkte er jeg, rart nok, litt små skremt og jeg svarer med et litt falskt og overrasket halv-smil:"Værse god, bare slå du.." -Hun: "ja'a, bare pass deg!" Pappa(Som satt i sofaen)"Ro dere begge!" -Jeg: "Dette holder jeg meg for god for." (jeg stopper i stuedøra og sier,ganske så fortvilet i stemmen, kanskje jeg sliter med ting dere ikke vet så mye om!? Hun svarer da: Kanskje vi har slitt med deg i flere år!?) Jeg gikk ut, og ventet på å bli hentet! Etter litt gråting(noe jeg skjeldent gjør, tenkte jeg at vi begge hadde overreagert og gikk inn, ganske så fortvilet, og ba hun om unskyldning, (det å kalle henne for kjærring var barnslig og umodent gjort.) Hennes svar var: Det hjelper ikke, vi har slitt med deg lenge nok.. Svært sårende å høre, at både hun og pappa ser på meg som en belastning. Jeg har slitt og sliter med angst, men har skjermet dem ganske mye for det. Jeg hørte de krangle når jeg sto uten for.. Jeg har så utrolig dårligsamvittighet, jeg vil jo ikke det skal bli slutt mellom pappa og kjæresten, de har jo to små barn sammen. vil ikke at jeg skal ødelegge for mine småsøsken. Jeg føler meg som en eneste stor fiasko! Jeg tenker på å kanskje avslutte det hele, men da gjør jeg det vel bare verre for alle! Noe av det verste jeg vet er å se pappa eller mamma trist. IDIOT! Jeg er en idiot!

SVAR

Besvart 14.05.2008 09:33:49
account_circle