Hopp til hovedinnholdet

Eg har aldri vert den typen som har sakt imot foreldrene sine, mens når eg nærmet meg 15 ble eg sta'ere og sta'ere (og de mistror meg)

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Eg er ei jente på 15 år, og takler ikke å bo hjemme. Eg har aldri vert den typen som har sakt imot foreldrene sine, mens når eg nærmet meg 15 ble eg sta'ere og sta'ere, ting bare måtte gå min vei, og viss ikke gjore eg til at det gikk min vei. Det begynte vel egentlig i april i år, det var en måned etter at eg hadde fylt 15, og eg ble sammen med en gutt som er tre år eldre, og foreldrene mine likte det ikke, og ba om at vi tok det rolig fram til etter konfirmasjonen min, og det gjore vi. Eg møtte han litt i smug, sånn innimellom. så kom konfirmasjonen min, og mamma holdt aldri det hun lofte; at han skulle få komme hjem på besøk til oss. Hun snakket ikke om det, før etter at hun bustet meg i å drikke, og hun sa at hun kom aldri til å stole på meg med mindre eg slo opp med gutten. Da kom hun med den at ''vi hadde tenkt å innvitere han hjem på mandag!'' Og herregud, det at eg drakk var jo mitt valg, han var ikke der når eg gjore det engang! greit nok, vi var på samme fest, men eg lot han ikke se meg drikke. Så eg sa at eg slo opp med han. Mens det egentlig aldri skjedde, vi møttes bak ryggen hennes. Han var med når eg var med vennene mine osv.. Og i sommer fant mamma ut at eg og han hadde hatt sex, og det klikket mongo for henne! eg ble fortalt at eg var en skikkelig hore og at de hadde lyst til å gi meg juling osv. Morgenen etterpå, kom mamma å vekte meg, hun grep tak i armene mine og ristet meg. Eg fikk røde merker på armene, og dette fortalte eg henne senere på dagen, og svaret eg fikk var; ''eg beklager at eg ikke klarer å kontrolere sinnet mitt ovenfor deg, men du fortjener så jævlig mye mer!'' Og bestekompisen min hadde bursdag, og hun hadde lovet meg at eg skulle få reise ut dit, også dagen han skulle feire, sa eg at eg skulle dit, så fortalte hun meg at det skulle eg i vertfall ikke, fordi at eg kom bare til å legge med ned med noen. Eg har fått slengt så mye dritt etter meg, av foreldrene mine, spessielt mamma. Eg har fått beskjed om at alt er min feil, at eg er den jævlige ungen. Og hun sa at eg burde bli innlagt på psykologisk avdeling. Eg klarer ikke mer. Og eg ble bustet for å vere ute å råne, og fikk husarrest med en gang, hun fortalte meg at eg var det falskeste hun noen gang hadde vert borti. Og hun spurte hva som fikk folk til å ha lyst til å kjøre rundt på en 15 år gammel jente, og hva eg gjore for dem for at de skulle ta meg med. Og eg svarte det som er sant; at vi er venner. Og da kom hun med den; ''Åja, du ligger vel med de også kanskje?!'' Eg og gutten, har fremdeles ikke slått opp, fordi vi elsker hverandre. Og han er den eneste, som kan få meg til å smile, le, få meg til å føle at eg har det bra. Søsteren hans, er noe av det godeste eg har vert borti, moren også. De trøster meg, og stiller opp for meg. Hele familien er utrolig. Og nå, ønsker eg å søke på en linje til neste år, som medfører at eg må flytte, eller pendle tre timer hver dag. Vi har vert å sett på skolen, og hatt en del om den linjen, og dette fortalte eg foreldrene mine, og eg fikk til svar at det er helt uaktuelt. Alt med foreldrene mine har eg snakket med kontaktlæreren, helsesøster og alle mulige. Mamma har også sakt at eg ikke får lov til å gråte pga alt som har skjedd, hjemme, og at eg ikke får vise noe for andre. Men.. eg får nærvesammenbrudd på skolen, eg begynner helt plutselig å gråte, uten grunn. I hans familie, er det en slektning som har slete litt med narkotika. Og dette vet hele byen. Foreldrene mine, dømte han utifra det. For, min familie, har ett ganske godt rykte, eller ikke nå mer. for foreldrene mine har slengt mye dritt om familien til gutten eg elsker, og det er det mange voksne som vet også. Foreldrene mine bryr seg mer om familie navnet og ryktet sitt, enn det de bryr seg om meg. Her har eg ikke skrevet halvparten av det som har skjedd hjemme, ikke en brøkdel av det som har skjedd. Eg klarer ikke mer. Eg gråter meg i søvn hver natt. Og eg vil så gjerne flytte. Og.. eg og gutten min har funnet ut at eg skal fortelle foreldrene mine at vi er sammen osv - så fort eg får sjangsen, men eg er redd for reaksjonene eg kommer til å få. Her i huset har eg aldri kunne sakt mine meninger uten at det har blitt timesvis med krangling. Og nå, sliter eg virkelig. Alt bare raser sammen. Eg sliter med mat, skolen, hjemme og innimellom er det så gale at eg faktisk bare driter i å møte på skolen. Er det lov å holde på sånn? å straffe ungen sin i evigheter? Eg sier ikke at det er greit å lyve sånn som eg har gjort, men overdriver de ikke litt med straffene og reaksjonene? Håper på raskt svar.

SVAR

Besvart 05.02.2009 11:15:59
Jeg synes også du bør lese:
attach_file

Hvordan snakke med foreldre som ikke forstår deg

Du har sikkert hatt følelsen av at foreldrene dine ikke forstår deg. Vi gir deg 10 tips om hvordan du kan snakke med vanskelige foreldre.

 

Les mer
account_circle