Hopp til hovedinnholdet

Hei (igjen :D) Jeg har lenge hatt mange småproblemer som plager meg veldig.. Jeg bruker s...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei (igjen :D)

Jeg har lenge hatt mange småproblemer som plager meg veldig..
Jeg bruker svarte klær, fordi jeg føler meg komfertabel med det, og nekter å skifte stil. Jeg har hatt denne stilen i ca. 1. år. Først ble jeg litt mobbet/ertet/plaget på skolen, men det går bedre nå.
Jeg mistet min ALLER beste venn som jeg har hatt hele livet ;/ Savner henne så utrolig! :( (Hun ville ikke vere venn med meg pga. stilen min)
Etter en stund mistet jeg alle vennene mine også, og dette gjorde meg utrolig deprimert...
Det skjedde en ting; jeg begynte å kutte meg... Det føltes liksom så mye bedre, jeg kunne ikke en gang kjenne det!
Men en dag oppdaget mamma det, og hun ville snakke med meg, meg jeg nektet.

Jeg kutter meg ikke nå, men det er like før jeg starter igjen! ;/

Jo... Jeg følte meg helt elendig og var bare deprimert, noe som førte til at jeg sluttet å spise, eller spiste så lite som mulig, da. (Jeg holder fortsatt på med det, men har ikke gått ned i vekt xP)

Foreldrene og søsknene mine tror jeg kuttet meg for oppmerksomhet (Det MÅTTE jo "henge" med stilen min... )

Og, ja. En ting jeg ikke nevnte. Jeg prøver å spy opp mat, men får det ikke til. Brekker meg bare, ellers kommer det bare vann ut av munnen.

For ett par dager siden, satt jeg og familen i stua og koste oss =) Men så sa lillebroren min på tull, at jeg var psyko i huet. (BARE på tull, så jeg lo bare.)
Dermed førte det til at søstra mi på 18, sa at jeg måtte på sånt hjem for mennesker som kuttet seg for oppmerksomhet.! (Altså de som ER psyko i huet!)

Ble såklart kjempelei meg (hun og resten av familien tror jo det var for oppmerksomhet..) så jeg bare gikk opp på rommet mitt og gråt som en gal. Vil jo ikke at folk skal tro sånne ting om meg, eller blande seg i PRIVATE ting!

Mamma kom opp på rommet, og la seg i senga med meg, strøk meg på ryggen, og prøvde å trøste meg. (Jada, hun tror FORTSATT at det var for oppmerksomhet, men IKKE hvordan jeg faktisk har det!)

Nå er jeg bare deprimert og har bare vert på rommet mitt i 3 dager.
Spiser nesten ikke, bare litt når jeg kommer hjem fra skolen, ellers går jeg ned på kjøkkenet om natten å "stjeler" en klementin.

Vil vikelig vekk herfra, jeg orker ikke dette mer!
Hvordan skal det gå i jula? Da hele familien skal vere samlet og vere glade?
Kan jeg havne i fosterhjem? Det er mitt aller største ønske! Ialle fall for en liten stund.

Hvis jeg skal leve med dette, tar jeg snart selvmord ;/

PS: Please ikke si at jeg skal snakke med helsesøster, eller andre voksene, det greier jeg bare ikke..
Og selve spørsmålet er om jeg kan på fosterhjem? For en liten stund, iallefall...

Klem Frida 12.

SVAR

Besvart 05.12.2008 21:07:52
Jeg synes også du bør lese:
attach_file

Depresjon

Depresjon oppfattes ikke alltid som en sykdom. Verken av deg selv, menneskene rundt deg eller av legen. Symptomene er ikke alltid åpenbare. Mennesker med depresjon gjemmer ofte sin sykdom i stedet for å søke hjelp. Alle føler vi oss nedfor av og til, men depresjon er noe langt mere. Heldigvis kan behandling være til stor hjelp.

 

Les mer
attach_file

Selvtillit og selvfølelse

Har du dårlig selvtillit eller selvfølelse? Hva er forskjellen på de to, og hvordan kan du få god selvfølelse og passe god selvtillit?

 

Les mer
account_circle