Hopp til hovedinnholdet

Hvem kan jeg snakke med om sinnet mit og de følelsene jeg har etter mamma og pappas skillsmisse?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

hei.
jeg har alltid følt det sånn at mamma og pappa var de 'perfekte' menneskene, og aldri gjorde noe galt. jeg trodde i hvertfall det til de skilte seg når jeg gikk i 7 klasse.
de skilte seg pga at pappa hadde løyet om gjelden dems og alt. mamma hadde visst funnet mange uåpnet brev til henne fra banken som pappa hadde gjemt unna. og det fikk jo jeg vite av søsteren min og broren min som var 20 år og 25 år. jeg vet ikke helt hvorfor jeg fikk vite det, men jeg gjorde hvertfall det.

jeg er sint. mest på mamma. jeg tror jeg legger skylden på henne at vi mistet huset, og at pappa kanskje er lei seg noen ganger. men det er ikke riktig at jeg går å er sur på mamma for noe som pappa egentlig er skyld i. men jeg har alltid synes mer synd på pappa i slike saker. for jeg vet han er mye mer følsomere enn mamma, og pappa klarer ikke å skule følelsene slike som mamma gjør. og jeg er heller ikke flikt til å skule det. det er ofte jeg griner på rommet mitt om kveldene uten å egentlig vite hvorfor.

men det kan hende jeg er sur på mamma for i det siste har jeg blitt fortalt at mamma var utro mot pappa. og det kan hende jeg er mer sur på henne og legger skylden på henne for alt pga at jeg syntes det var fælt.

og jeg bor annenhver uke hos mamma og pappa og den uka jeg er hos pappa er mamma ofte ute å drikker med venner eller går på pubben. kanskje fordi hun da blir alene og ja. og jeg og mamma krangerl mye. vi er like sta begge to og like barnslige når vi krangler. og da griner jeg også når jeg er på rommet mitt og jeg sier at jeg hater henne og vil at hun skal dra langt bort og aldri komme tilbake. men etter jeg har roet meg ned for jeg dårlig samvitighet for å hele tatt tenkt slikt. og da gråter jeg. jeg gråter mye og jeg føler mye forskjellig. men det blir ikke riktig å legge skylden på mamma. jeg tror kanksje jeg skulle ha snakket med noen om det. men hvem? hveertfall ikke mamma for hun kommer til å misforstå alt og bare bli sur for atr hun ikke skjønner hva jeg mener og da blir jeg sur på hu. jeg vil heller ikke snakke med pappa, for jeg vil ikke plage han med alt dette.
jeg kan klart snakke med den ene venninen min som jeg stoler på og har kjent hele livet , men jeg tør aldri begynne og jeg vet ikke hvordan jeg skal si det hele tiden. jeg finner likson ikke de riktige ordene. dessuten vet jeg venninen min sliter mye slev noen ganger og jeg vil ikke plage henne med mine problemer når hun sliter slev.

jeg vet at dette brevet her er blitt rotete og jeg tror kanskje ikke at jeg har fått sagt det slik jeg vil, men jeg håper du skjønner noe og kommer med et råd eller noe. kanskje jeg skulle snakket med en psykolog eller noe. men det er så vanskelig å snakke med folk ansikt til ansikt. det er mye lettere å skrive det slik som her. men da er det ofte at det kommer ut feil eller noe.

for jeg tror dette kan ødelegge meg hvis jeg går rundt å tenker og føler sånn. sinnet mitt mot mamma for eks. og da kommer vi til å krangle sikkelig.
jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

SVAR

Besvart 07.02.2009 12:05:09
account_circle