Hopp til hovedinnholdet

Jeg er deprimert over alt i livet mitt

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei.

Jeg er så utrolig deprimert over ALT i livet mitt akkurat nå! Det hele startet vell egentlig i sommerferien i fjor. Mamma fikk seg kjærste som bodde i en anen komune en det vi gjorde, langt ute på lande, BONDELANDET! Jeg hatet det og skjønner virkelig ikke hvorfor vi måtte flytte til han, han bor på en stygg gård. Jeg er ikke noe gårdsjente, tenkte jeg om og om igjen men sa ikke no til mamma. Lata som at jeg var glad for at hun endlig fant noen.

Også dro vi på camping for at hans familie skulle bli kjent med vår familie. Det var et helvete. Og jeg og lillebroren min skulle egentlig være hos faren vår en uke også hos mamma en uke og sånn fortsetter det. Men så ringte pappa i sommerferien og avlyste, han ringte til mamma og mamma fortalte meg senere at det faktisk hadde hørt ut som at pappa var rusa. Kom ikke som et sjokk tenkte jeg

"En dag for 2 år siden våknet jeg hos pappa. Mamma og pappa hadde akkurat skilt seg så jeg viste godt at han var deprimert.
Han hadde fått huset og det er et ganske stort hus så han leide ut kjellerstua til enerelanen student.
Han gikk noen ganger ned til den studenten når han skulle ta seg en røyk, eller det var ivartfall det han sa til meg at var grunnen til at han gikk ned dit. Hun fikk han til å begyne med disse greiene, dopmissbruk,piller osv.
Og jah... En dag ble det rett å slett for mye for han, når jeg hadde våknet så så jeg at klokka var 11 og det var en skoledag og pappa hadde lovet kvelden før at han skulle vekke meg klokka 7. Men det hadde han ikke gjort. Jeg gikk opp og fant broren min sitte i stua og se på en (våksenfilm), jeg gikk rett bort til tven og slo den av, lillebroren min var jo bare 4 år da! Også leitet jeg etter pappa, jeg la merke til med en gang da jeg så han at han ikke var seg selv. Store pupiller, luktet vondt og oppførte seg rart + det at han hadde tatt på seg dress. Han trodde vi skulle i tanta mi sitt brylupp som da hadde vært for 2 månder siden. Jeg spurte han om hvorfor han hadde satt på den filmen og ja.. Han klarte rett å slett ikke å svare. Jeg løp og grep tak i mobilen hans og låste meg inne på rommet mitt og ringte mamma. Hun kom med en gang og kjørte han til sykehuset, der ble han innlagt. Det er den værste dagen i mitt liv. Og jeg fant senere ut at han hadde prøvd å rømme fra sykehuset."

Så som sagt, i sommerferien så hadde han begynt med de greiene igjen. Men nå er han blitt bedre men han er rett å slett ikke sånn som faren min var før. Han er gretten,sur og aroant. Føles som at jeg og lillebroren min ikke betyr noe for han lenger når vi er hos han noen helger. Jeg rett å slett hater pappa akkurat nå. Og mamma sier at alt skal ordne seg, men det han hun da sagt i over et år og vet du hva? Det har ikke ordnet seg i det hele tatt.
Jeg er deprimert hele tiden, og har sovevansker og klarer ikke å følge med på skolen lenger. Jeg har snakket med noen på BUPA om det men det har ikke hjulpet så ikke foreslå det.

Hilsen en deprimert og trøtt jente

SVAR

Besvart 05.05.2009 16:17:37
account_circle