Hopp til hovedinnholdet

Hei. Jeg er en jente på 18 som har hatt det vanskelig de siste to årene. Det begynte med at moren min sa ...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg er en jente på 18 som har hatt det vanskelig de siste to årene. Det begynte med at moren min sa at hun skulle flytte fra oss. Det kom HELT uventet for meg. Det ante meg ikke at dette kom til å skje med våres familie. Trodde det bare skjedde andre. Jeg var helt gråtkvalt, er en veldig følsom person. Jeg følte ikke moren min ga noen ordentlig svar på hvorfor hun ville flytte, så jeg ble bare enda mer sint på henne. Etter en stund, ble det til at de skulle "prøve" på nytt. Jeg tror hun ble her ca. et år til, men det året var et helvette. Mamma var bare nede på stuen mens pappa satt oppe på loftstuen, og sånn var det dag inn og dat ut. Jeg ble på en måte mer venn med faren min under denne perioden fordi jeg syntes så synd i ham, og jeg var på en måte på "laget" hans. Jeg følte moren min kom med frekke kommentarer til ham, og da ville jeg ikke at han skulle føle seg aleine. Ca. etter et år, bestemte hun ser for å flytte igjen, men denne gangen hadde jeg mer vendt meg til tanken. Vikene etter at hun hadde flyttet ut, satt jeg og pappa oppe til langt på natt og snakket om alt og intenting. Vi hadde plutselig fått et kjempegodt forhold,noe som vi aldri hadde hatt tideligere. Han skrøyt til kompiser om hvor nært vi hadde komt. Den første uken mamma hadde flyttet ut, tok jeg ikke tlf. eller svarte på meldinger fra henne. Jeg snakket litt med henne i tlf. etterhvert, men endte somregel i gråt eller ble sint. Altså, jeg vet det er vanlig at folk skiller seg, men jeg synes hun kunne virke litt følelsesløs. Hun sa aldri til meg hvorfor hun gjorde det, bare "sånn er det". Og hun mente at dette hadde ikke jeg noe å gjøre med, men at det var en ting mellom henne og pappa. I løpet av ni mnd, tror jeg at jeg var hjemme hos mamma en gang, og hun ble kjempelei seg. Hun begynte å gråte noen ganger, og jeg mener, hun gråter ALDRI til vanlig. Det var ikke lett for meg å legge moren min på hylla, men jeg tenkte at hvis jeg begynte å besøke henne helt vanlig, så kom hun verfall aldri ti å flytte hjem igjen fordi da hadde alt gått som hun ville. Nå er det over et år siden hun flyttet, og jeg sliter enda veldig mye med det, av flere grunner. Jeg og pappa som var SÅ gode venner, har pluttselig blitt bitre fiender. Jeg tror at i den tunge prosessen hvor jeg prøvde å holde meg unna mamma (kanskje litt for pappas del), ble jeg sint på pappa. Jeg tror hele situasjonen har drevet oss begge vanvidd. Nå er det jeg som er husmoren hjemme, og hvis jeg ikke rydder så blir det et fryktelig møkkahus, sånn det ligger synlig med sand på gulvet, og skitne talerkner overalt. Jeg blir GAL. Jeg mener det er så respektløst. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal fikse dette heller, jeg har tatt det opp med han flere ganger, men han blir bare sint.

SVAR

Besvart 23.06.2009 22:34:48
account_circle