Hopp til hovedinnholdet

Hvorfor skal man bli straffet med vold? Moren min har slått meg.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Heisann! Jeg er så kjempeglad for at ung.no finnes. Det har hjulpet mye gjennom tider i ny og ne. Også fikk jeg jo vite om siden på skolen da vi fikk en lekse om dette nettstedet. Så er takknemlig som bare det for at siden finnes!! Jeg vet ikke akkurat hva slags problem dette var så skrev det under emnet "Hør HER!" siden det ikke er noe spesielt "emneaktig". Jeg må bare få ut tankene mine på ett eller annet vis så jeg tipper dette blir gaaanske langt er jeg redd.. Jeg er ikke norsk. Moren min og faren min, jeg og søstera mi på 4 år bor under samme tak. I hjemlandet til foreldrene mine er det å straffe og slå barn en såå bitte liten ting. På skolen der ble elevene slått og pisket og alt annet som var voldelig og smertefullt. Derfra skjønner dere vel at foreldrene mine vokste opp med slåing på hendene bare som en straff. Men for meg er ikke vold en såå liten ting. Det er ikke det at jeg ikke har vokst opp med det, men at jeg syns det er uakseptabelt. Hvorfor skal man bli straffet med vold, vold som kan ha store betydninger i barnets fremtid? Vold som utgjør en tredel av barnet sosialt, fysisk og psykisk? Moren min slo meg for feil jeg gjorde fra da jeg ble født til jeg ble tolv år. Da tok puberteten plass og humørsvingingene som var tydelig i foreldrenes syn tok en bitte liten rolle i denne slåingen. Hun stoppet å slå meg da, men truing er en del av hverdagen min. Hver jeg gjør feil og ting hun ikke liker sier hun at hun skulle ønsk at jeg aldri ble født, og at hvis jeg døde ville hun aldri felle en så liten tåre over et liv som har gått tapt som var et misfoster som aldri skulle få vokst i hennes mage .Hun spør Gud om hva hun har gjort for å få en unge som meg. Hun ber om mat jeg skal dø. Siden alt dette startet fra da jeg var liten, ble det å gå hjem til venner uten å spørre foreldrene mine en vane, men som jeg selvfølgelig ikke gjør nå da. Hos vennene mine var jeg trygg og de andre dagene gikk jeg alltid hjem og låste meg inne på rommet, gråt og skrev om alt dette på små lapper som jeg gjemte. Noen av disse lappene falt en gang ut av lomma mi ved et uhell og mamma så det tydeligvis. Jeg rev til meg lappen så fort jeg kunne, men hun hadde lest det. Jeg var så redd som bare det og spurtet til rommet mitt og kløv opp i senga med dyna over hodet. Moren min brast inn i rommet sint og med et fjes som en overmoden tomat som bare ventet på å få anfall. Ordene ble slengt ut av munnen hennes. Hun sa: - Din gris, jævel, hva faen er dette for noe, ditt misfoster? Etter alt jeg har gjort, er dette takken jeg får? Hva feiler det deg? Mye mer rant ut av munnen hennes som fortsatt gir meg sterke følelser, så jeg dropper det her. Må som jeg snart er tretten er det eneste hun gjør å true meg, be om jeg fortsatt skal miste livet mitt, osv. Når jeg tenker over alle, de stakkars uskylige barna som er foreldreløse burde jeg være glad for at jeg har foreldre og at jeg ikke burde syte, men hva i all verden skal jeg gjøre? Selvtilliten min er borte. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hvor jeg hører til. Jeg trenger hjelp føler jeg. Jeg har to nære vennes som jeg stoler full på og de skjønner meg for de kommer fra det samme landet mitt. Men jeg har aldri sagt dette til noen. Dette er første gang jeg skriver, sier eller gjør noe med dette. Ingen vil forstå meg, de vil bare si at dette er vold og misbruking av barn, men jeg føler ikke synd på meg når jeg får høre om barn som blir voldtatt, moe mer alvorlig enn dette..eller er det det? I hvilken grad er dette alvorlig? Jeg trenger svar. Hva er problemet? Meg? Familien? Hvem? Hva? Mamma komplimenterer eller roser meg aldri. Hva feiler det meg? Jeg kommer aldri til å gjøre moren min stolt. Pappa er allerede stolt over meg og over den jeg er, hva jeg har oppnådd. Men moren min er udugelig når det gjelder ros men ekspert når det gjelder ris. Mamma skal alltid klage over at jeg ikke er smart nok, kommer til å sitte i gatene og tigge ,dø sørgelig og angre på at jeg har vært fæl mot henne. Ja, fæl..jeg har argumentert skikkelig mot henne når vi diskuterer om de miste ting i verden og den diskusjoner blir aldeles for en stor krangel som resulterer i at hun ikke snakker til meg, snakker stygt om meg til slekta. Da mener jeg at hun sier at jeg er uskikkelig, hører ikke på henne og hun ikke vet hva jeg skal gjøre. Og nå, bare for å nevne det snakker hun med søstera hennes i London om hvor udugelig jeg er her hjemme med ansiktet limt i pc-skjermen. Nevnte jeg at jeg ikke engang får lov til å spille på data’n? det er på sånne tider som dette når moren min sitter i stua og jeg i rommet at jeg får sitte på data’n i fred, uten at hun kjefter. Det er så jævlig hjemme. Jeg orker ikke. Jeg vil ut. Jeg vil heller dø enn å leve et liv som dette. Jeg har til og med tenkt på selvmord ved å kutte pulsåren, men jeg tør ikke! Aldri i livet om jeg gjør det. Men så tenker jeg at jeg må samle litt mot og gjøre det som duger, men hva faen'a? Hva er det jeg driver med? Og her er en annen ting: Mamma sier at jeg skal drive å lese i skolebøkene nå i sommerferien!! Hva i himmelens vrede skal det bety? Hallo?! Ferie?? hvorfor har vi det? - Jo, for å slappa av, men det jeg gjør er å grue meg til hver eneste ferien unntatt sommeren for da reiser vi eller får besøk. Jeg får ikke lese bøker!!! Herre mitt hjerte! Det eneste jeg kan lese er faglitteratur med fakta, noe jeg ikke liker akkurat. Ser hun meg med en skjønnlitteraturbok i hånda eller foran fjeset mitt er det et ja for enda en runde med skjenning og kjefting. Nå mens jeg skriver denne setningen driver hu og klager over at jeg ikke har gjort en eneste skitt i dag, og at alle andre barn driver og pugger til prøver og ditt og datt. Dette er sykt. Jeg har altfor strenge foreldre syns jeg. Jeg vil prøve å snakke med moren min om at hun skal se på dette fra min side, men jeg snakker ikke med henne engang. Vi har virkelig dårlig kontakt. Jeg vil heller få noen kontakt for det er helt for jævlig. Jeg har bare nevnt faren min ett par ganger, og det er fordi han ikke er sånn. Han tar ansvar, med i dette helvetet som rår hjemme hos meg er det lite han kan gjøre siden ikke moren min og pappa er på ”talefot”. I så fall når de snakker skal det alltid handle om penger, penger, stikk herfra, penger. Pappa er omtenksom. Han er den beste pappaen jeg kan ønske meg. Han har alltid hjulpet meg i de vanskeligste tider til og med når jeg er sur på han. Han har flere ganger prøvd å gripe inn, men ikke alltid det går så lett. Okei..dette er for mye tror jeg. Jeg beklager veldig, men jeg må få i alle fall en tanke ut av hodet mitt. Ellers ønsker jeg dere i ung.no en hyggelig sommerferie fylt med sol og glede ;D :D ;D Hilsen en problematisk jente D=

SVAR

Besvart 05.02.2010 10:33:50
account_circle