Hopp til hovedinnholdet

Mamma er litt for glad i alkohol, hun merker ikke selv når hun har drukket for mye, men det gjør desverre jeg. Hun blir lettere sint og irritert, noe som går ut over meg.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei, var usikker hvilket emne dette skulle under, men valgte dette tilslutt altså.
Jeg er en 17 år gammel jente som bor hos mamma i uka og pappa i helgene.
Jeg er jo nærmest voksen men likevel er det problemer med foreldrene mine.. Mamma er litt for glad i alkohol, hun merker ikke selv når hun har drukket for mye, men det gjør desverre jeg. Hun blir lettere sint og irritert, noe som går ut over meg. Jeg er ikke særlig flink til å rydde eller orke å gjøre ting, men jeg tror det kan komme av depresjon. Dette tørr jeg ikke nevne for mamma for på en eller annen rar måte er den følelsen jeg får når jeg er deppa en følelse jeg kjenner meg igjen i og er vant til.
Pappa har sine psykiske problemer og jeg blir ofte flau og redd for han. Da mener jeg ikke vanlig flau fordi han sier noe foran mine venner, men ting han gjør rundt voksne mennesker..muligens ulovlige. Mamma har dessuten møtt en annen mann, jeg hørte desverre de mens han sov over..Da rømte jeg ut kl 03.00 men kom tilbake da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe sted å gå..
I det siste har jeg funnet kutting som en løsning på å minne meg selv på at alt det jeg gjør mot dem sårer dem slik at de sier ting til meg. Merkene blir en påminnelse..

Jeg er glad rundt venner eller når andre ting skjer, men på kvelden blir jeg trist og tenker mye. Jeg har tenkt på selvmord, hvordan det hadde blitt om jeg ikke var til, men jeg har kommet frem til den konklusjonen at jeg ikke vil ta livet mitt. Jeg er veldig positiv som sagt, men jeg føler meg som en fake person når jeg er trist/glad. Fordi jeg har to sider, muligens fler..
Identitet er noe jeg sliter med også desverre. Her ble det mange problemer på en gang =/ Ingen vet om mine problemer bortsett fra en kjempe god bestevenn som jeg har snakket med over msn og en nettside. kan like godt nevne det å, jeg er en Harry Potter fan og det er fordi i bøkene finner jeg håp, men de i familien og noen venner erter meg for det, sånn små erting.. det sårer ikke så veldig mye, men det gjør vondt at de tråkker på håpet mitt =/

Jeg liker egentlig ikke snakke med mennesker jeg ikke kjenner godt om disse problemene, men har dere noen råd til meg? Noe som kan hjelpe meg til å finne ut hvem jeg er? Et eller annet som hjelper..For det er vel ikke normalt å være 17 år og ikke se en fremtid forann seg?..

SVAR

Besvart 18.10.2007 10:07:22
account_circle