Hopp til hovedinnholdet

Mamma er litt for glad i alkohol, hun merker ikke selv når hun har drukket for mye, men det gjør desverre jeg. Hun blir lettere sint og irritert, noe som går ut over meg.

 

Spørsmål
Hei, var usikker hvilket emne dette skulle under, men valgte dette tilslutt altså.
Jeg er en 17 år gammel jente som bor hos mamma i uka og pappa i helgene.
Jeg er jo nærmest voksen men likevel er det problemer med foreldrene mine.. Mamma er litt for glad i alkohol, hun merker ikke selv når hun har drukket for mye, men det gjør desverre jeg. Hun blir lettere sint og irritert, noe som går ut over meg. Jeg er ikke særlig flink til å rydde eller orke å gjøre ting, men jeg tror det kan komme av depresjon. Dette tørr jeg ikke nevne for mamma for på en eller annen rar måte er den følelsen jeg får når jeg er deppa en følelse jeg kjenner meg igjen i og er vant til.
Pappa har sine psykiske problemer og jeg blir ofte flau og redd for han. Da mener jeg ikke vanlig flau fordi han sier noe foran mine venner, men ting han gjør rundt voksne mennesker..muligens ulovlige. Mamma har dessuten møtt en annen mann, jeg hørte desverre de mens han sov over..Da rømte jeg ut kl 03.00 men kom tilbake da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe sted å gå..
I det siste har jeg funnet kutting som en løsning på å minne meg selv på at alt det jeg gjør mot dem sårer dem slik at de sier ting til meg. Merkene blir en påminnelse..

Jeg er glad rundt venner eller når andre ting skjer, men på kvelden blir jeg trist og tenker mye. Jeg har tenkt på selvmord, hvordan det hadde blitt om jeg ikke var til, men jeg har kommet frem til den konklusjonen at jeg ikke vil ta livet mitt. Jeg er veldig positiv som sagt, men jeg føler meg som en fake person når jeg er trist/glad. Fordi jeg har to sider, muligens fler..
Identitet er noe jeg sliter med også desverre. Her ble det mange problemer på en gang =/ Ingen vet om mine problemer bortsett fra en kjempe god bestevenn som jeg har snakket med over msn og en nettside. kan like godt nevne det å, jeg er en Harry Potter fan og det er fordi i bøkene finner jeg håp, men de i familien og noen venner erter meg for det, sånn små erting.. det sårer ikke så veldig mye, men det gjør vondt at de tråkker på håpet mitt =/

Jeg liker egentlig ikke snakke med mennesker jeg ikke kjenner godt om disse problemene, men har dere noen råd til meg? Noe som kan hjelpe meg til å finne ut hvem jeg er? Et eller annet som hjelper..For det er vel ikke normalt å være 17 år og ikke se en fremtid forann seg?..
Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei jente 17!
Jeg tror du valgte riktig sted for spørsmålet ditt. Jeg skjønner at du ikke har det helt greit. Dine foreldre greier ikke å fungere slik de skulle overfor deg. Selv om du er i ferd med å bli voksen er du fortsatt i en sårbar alder og trenger mye støtte. For meg så høres det ikke så rart ut at du har det slik du har det. Det er ikke uvanlig at personer med en vanskelig oppvekst, med foreldre som har nok med seg selv, sliter i forhold til sin identitet. Det er heller ikke uvanlig at det er nettopp i din alder dette kan være ekstremt vanskelig å bære.

Det at du har besluttet at du ønsker å leve synes jeg er flott å høre og du er tydeligvis ikke en person som er redd for å forholde seg til vanskelige valg og følelser. Det at følelsene er så forskjellige oppfatter ikke jeg som ”fake”, men jeg oppfatter at det sier litt om de store motsetningene mellom det som er bra i livet ditt og det som er vanskelig. Det som er bekymringsfullt i det du skriver er at du har begynt å skade deg selv. Det er alvorlig og risikabelt, og kan gi deg varige plager. Trenger du å huske og å minne deg selv på følelsene dine kan det være mer nyttig å skrive tankene dine ned i en dagbok eller som brev til deg selv. Der kan du også skrive ned håpene dine.

Det er mange som deg som er Harry Potter fan og det finnes klubber og foreninger som fans kan møtes eller sende mail for å snakke om bøkene. Mitt største råd er imidlertid å finne noen du kan snakke med om hvordan det er å være deg. Det å ha en voksen person som kan rydde opp i tanker og følelser er veldig nyttig. Mange helsestasjoner for ungdom har psykolog tilbud. Flere synes at sosial lærer eller den vanlige helsesøster på skolen kan være til god hjelp. Det er også fullt mulig å ta kontakt med fastlegen din og få hjelp til å komme i kontakt med en psykolog. Det hjelper ofte å snakke om det. Lykke til.

Vennlig hilsen
Familiepsykologen, ung.no
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Problemer hjemme
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om problemer hjemme


Quiz: Hva vet du om reising?

Hvilke fordeler har du med et europeisk helsetrygdkort?