Hopp til hovedinnholdet

Jeg orker snart ikke å bo mere sammen med moren min, Jeg skulle ønske pappa skilte seg fra henne. hva kan jeg gjøre?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei! Jeg er en jente på snart 14 år.. Jeg snakker aldri med noen om hvordan jeg har det, jeg liker ikke at folk skal ha dårlig samvittigehet for meg eller synes synd på meg. HVER eneste dag siden jeg fylte 13 har jeg tatt på meg "ei maske"! for å si det på den rette måten er jeg helt falsk! folk tror jeg er den glade, sjenerte og blide jenta. men egentlig er jeg bare full av lidelser ! Jeg og søstra mi på 16 bor sammen me mamma og pappa. Da jeg var 12 (det året jeg fylte 13) ble hele livet en enda verre fiasko enn jeg hadde trodd. mamma var gravid og fikk en baby. tidligere før hun fikk barnet har mamma lidet av tvangstanker (vi tror det, men hun nekter for det). hun kunne vaske gulvet 5 ganger til dagen, vi så henne aldri uten vaskekluten i handa, hun var sur hele tiden. Da vi fant utav at hun var gravid, ville pappa beholde barnet fordi han trodde det ville sette henne på plass litt, ting ville bli bedre. men alt ble forverret. Mor og far krangler hele tiden, og det er oftest om økonomi, barneoppdragelse ol. vi kan høre hvert ord de sier. Men tilbake til det jeg egentlig skulle fram til. - jeg jobber tiø vanlig etter skolen fra klokka to ttil klokka seks. men nå i sommer har jeg nesten jobbet fra klokka ni på morgenen til klokka seks på kvelden hver dag, jeg kommer sliten hjem og håper på å komme til en glad og fornøyd mor. Jeg er sliten og sulten, og har ikke så mye energi igjenn. Jeg har jo seffølgelig vanen til å si alltid Hei når jeg kommer inn, men ofte hører jeg ingenting tilbake. Mamma er sur og forbanna som vanlig, da bli jeg også sur, men det skjønner hun ikke! hun begynner å kommentere alle feilene jeg gjør og at jeg er så dum å slem og at hun kunne drept meg av og til! jeg er typen som er veldig redd og tørr ikke si imot, så jeg sitter oftest bare der og ikke gjør noe mens hun plutselig slenger en tallerken rett foran meg ! dette høres vell kanskje ut som ingenting, men ord beskriver så lite. jeg har såvidt vennner. når jeg førrst får venner ødlegger mor for meg. Min lidenskap er hester, min drøm er å kjøpe meg en hest. men den drømmen har mamma alleredet ødelagt.Mor slår aldri, men hun har den tendens til å skrike og banne ut altfor stygge ord og setning, og irriterer seg over at hun aldri har slått meg eller drept meg. dette for meg til å få selvtilliten på bunn, og jeg får lite søvn, klarer ikke å sove, og har bekymringer hele tiden. Jeg hadde et veldig sterkt bånd til mor før minstemann kom. selv synes jeg at dette er veldig stygt å si, men den minste har faktisk ødelagt livet mitt. I 1 år har jeg hatt selmordstanker. jeg takler ikke livet mer. jeg finner ikke noe godt i det. hvorfor leve når jeg ikke har noe å leve for. på skolen er jeg ei livlig jente, men det må jeg jo ellers strømmer det ut spørmål. men plutselig klarer jeg ikke å holde meg mer så jeg blir helt deppa, da spør foolk va det er, og da blir jeg bare sint.! Jeg er utrolig glad i far, og jeg hvet at det eneste som holder han og mamma sammen er den lille babyen, hvis ikke den hadde komt hadde de ha skilt seg forlengst. men tror nok han føler et stort press på at han må være der for ungen. Jeg har så inderlig lyst at mamma og pappa skal skilles, da ville jeg bare bodd hos far. Pappa er den eneste som jobber for familien han står på hele tiden, han er snekker og hvis han blir syk ligger vi dårlig ann. Mamma er sta og gidder ikke jobbe, hun mener på det er altfor mye å gjør i huset, men det er ikke et eneste støvkorn å se i vårt hus. ikke en smule fra når mi skjærer brødet, støvsugeren hører vi døgnet rundt nesten. Mor er psykisk gal, når babyen gråter, klikker hun av og til å hyler til den at den skal holde kjeft! Vi hadde jusst en helt unødvendig krangel som vanlig, jeg hvet ikke engang hva det handlet om, hun skriker så at jeg ikke kan høre det. på slutten sa jeg imot for første gang i historien, jeg skrek ut, og jeg angrer ikke heller : "Jeg hater deg". Mamma ble stiller og skrek til meg pell deg opp på rommet. Hun sa at hun skulle ringe sjefen til jobben min å si at jeg aldri mer fikk jobbe der. ( dette jorde hun fordi hun visste att jeg likte den jobben inderlig og at med den jobben skulle jeg kjøpe meg en hest ) Hun ødlegger hele barndommen min hele ungomslivet mitt. Jeg hater henne virkelig og dette mener jeg. jeg har NULL respekt for henne mer, og det er hennes feil. Hun snoker også i andre sine saker. verken meg eller søstrra mi kan ha egne saker eller ting for oss selv, rommene er eid av henne!! vi får ikke lov til å ha noen ting på pultene våres. hvis vi f.eks setter ett bilde på kommoden eller pulten er det vekke etter noen få minutter. hun går inn og ut fra alle rommene og sjekker. alt er hvitt. som er imot vår vilje. pappa kan ikke si noe, hun hører ikke på noen. Hun snoker til og med på datan til søstra mi, hvis hun en dag har glemt å slått den av går mamma inn på den og ser på alle dokumtentene og bildene hennes. (mens søstra mi er vekke) Mamma er ikke en stolbar person. hennes barndom har vært veldig fin, det hvet jeg fordi besta og bestefar er to flotte mennesker. men hennes barndom er basert på at hun fikk alt det hun ville. hver morgen våknet hun me ferdig hjemmelaga frokost på senga , hun lagde ingenting selv! derfor skjønner ikke hun hvordan det virkelige livet er! Skoelen går fint jeg for nesten bare femmere. men mamma bryr seg ikke uansett. men det er viktig for meg. hun hjelper heller aldri me lekser for hun er dum som et brød. --Hvordan kan jeg få foreldrene mine til å skilles ? hvordan kan jeg slippe mamma? Mammas atferd kan ikke helbredes. Jeg er en følsom person. kanskje det høres ut som om jeg er litt hjerteløs, men jeg er kunn sånn når jeg snakker om min mor. værsåsnill hjelp meg, jeg klarer bare ikke mer. jeg hvet at dette er kanskje bare en smule i forholdt til hvordan andre har det, men hvorfor vente til det blir skikkelig krise ?

SVAR

Besvart 27.08.2009 15:57:10
account_circle