Hopp til hovedinnholdet

Jeg er i veien over alt. Hverken moren eller faren min har tid og ork til meg. Jeg er sint hele tiden uten at jeg vet hvorfor.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Jeg bor hos moren min. Pappaen min bor i Thailand.. Han er Norsk, men bare bor der med den andre familien sin.. Han har en ny kjæreste og ein ny unge. Jeg snakker bare med han EN gang i året.. Og jeg bor da med moren min, som har flyttet inn til kjæresten sin. Han har to barn ifra før av på 11 og 14, og jeg er enebarn. Hun på 14 år, kopierer alt jeg sier og kler meg som. Hun må da skaffe seg sin egen stil! Og ikke bruke mine utrykk..! Men Hver gang jeg og moren min snakker sammen, så kommer det en STOR krangel. Uansett om hva vi snakker om, so blir det et reint helvette uansett. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det. Jeg føler meg litt i vegen for mor sin nye familie. For hun sier at det er alltid noe med deg. Og hun viser nesten aldri noe omsyn til hva jeg vil, bare de to andre barna.. Og når vi krangler, så er det INGEN som tar min side, de tar alltid hennes parti. Og en gang så kjeftet kjæresten til mamma på meg, fordi jeg og mor kranglet. Da bare gikk jeg opp på rommet og begynnte å grine.. Han har faen meg ikke rett til å blande seg inn!! Og jeg er jo "alene" på en måte. Vi bare flyttet hit uten at jeg fikk si hva jeg egentlig ville.. Og jeg kan ikke bo hos pappa, for det nekter mamma meg i å gjøre. Jeg er lei meg nesten hele tiden, vet ikke hva jeg kan gjøre, og jeg kan IKKE snakke med mamma, for da begynner vi å krangle. Jeg føler meg uelsket på en måte, jeg er i vegen for den nye og perfekte familien hennes.. Jeg har nesten sluttet å spise også.. Jeg har rett og slett isolert meg helt, jeg klarte å miste vennene mine, fordi de sa at jeg hadde forandret meg til noe som ikke var posetivt.. Og da bare sluttet jeg å snakke til de.. Og de var de eneste vennene jeg hadde igjen.. Jeg kan jo ikke snakke med noen om problemene mine da.. Jeg er aleine i denne verden for å si det sånn! Og jeg er SINT nesten hele tiden, men vet ikke hvorfor.. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre.. Det er ikke lett å få nye venner, siden jeg er både sjenert og bor på en liten plass der alle kjenner alle.. Jeg har tenkt på selvmord, men kommer nok ikke til å gjøre det.. Sitter å griner for meg selv (som alltid) nå.. Jeg ville vel bare dele dette med dere..

SVAR

Besvart 27.10.2009 21:39:41
account_circle