Hopp til hovedinnholdet

Hater stemora mi.

Jente 14 år
 

Spørsmål

Hei, jeg er ei jente på 14 år. Jeg bor hos min far og hans kone (min stemor). Min far har vært gift med dama i nå .. 3 år tror jeg.. (de har vært sammen i 4-5år). Jeg virkelig hater den dama. Jeg har alltid gjort det, og kommer antagelig alltid til å gjøre det. Hadde det vært opp til meg hadde jeg ikke bodd der, men det må jeg… Jeg kunne selvfølgelig bodd hos min mor, hvis vi ser bort i fra at hu har brukt et år på å være bitch mot meg. Hu har sagt rett ut at hu har vært skikkelig flau over å bli sett sammen med meg osv, sagt at jeg så ut som en hore etc. Hun gjør ikke det nå lenger, men vi kan ikke være lenge sammen før vi flyr i synet på hverandre. Det har vært sinnsykt mye rot i livet mitt helt siden stemoren min kom inn i min fars liv. Ingen i familien er spesielt begeistret for henne. Etter at jeg hadde kjent henne i noen mnd hadde hun en lang samtale med meg om løgn. Hu sa jeg løy om alt og at verken hun eller barna hennes trodde på noe av det jeg sa lenger. (ingen av eksemplene hun kom med var sanne, det jeg hadde sagt var sant) Jeg ble kjempe lei meg! Kanskje mest fordi pappa bare satt der uten å gjøre noe. Jeg så på han mange ganger for å liksom be om hjelp, men han bare overså det. (jeg vet han så det) Det har vært flere lignende episoder i årene som har fulgt. Ikke lenge etter samtalen om løgnen (jeg var ca 10), hadde jeg er sammenbrudd hvor jeg bare gråt og gråt og ikke klarte stort annet enn å gråte. Jeg var kjempe sint på pappa for at han ikke hadde gjort noe for å hjelpe meg, og ikke trøstet meg etterpå heller. Han setter alltid henne foran meg, og det er jeg dritt lei! Jeg skal konfirmere meg til våren, og da har jeg sagt at stemoren min ikke får komme, fordi det faktisk er "min dag". Du gjetter aldri hva pappas reaksjon var: HAN NEKTET OG KOMME! Jeg ble så skuffa, jeg prøvde og forklare han hvordan jeg så på det, men han ville ikke høre. Han ville ikke betale et øre for konfirmasjonen min, så jeg gikk til mamma og spurte hva jeg skulle gjøre. Hun syntes også at jeg skulle invitere stemoren min, men forsto hva jeg mente. Så hun snakket med pappa, jeg skjønte egentlig ikke hva som fikk han til og ombestemme seg, men det gjorde han i alle fall, så han kommer. Men det svir å vite at hun er viktigere enn meg. Nå skal vi til familievernkontoret på torsdag for å snakke om (ifølge min stemor) hvorfor jeg er så grusomt slem mot henne. Jeg har virkelig prøvd å alt, jeg smiler og hilser, går bort til henne og starter en samtale, men det er åpenbart ikke nok. Jeg har sagt til pappa at jeg ikke skjønner hva annet jeg kan gjøre. Han sier det samme som stemoren min, at jeg ikke er snill. Han har faktisk sagt at jeg mobber henne, noe jeg ikke gjør. Og hvis jeg gjør det, så mener jeg det jo ikke. De fremstiller det som om jeg mener og være slem, noe jeg ikke gjør. Jeg er så dritt lei av at alt er "min" feil hele tiden! Jeg jobber rævva av meg for at hun skal ha det bra, og jeg har ikke mer krefter igjen til noe annet. Skolen går til helvette, og jeg har ikke lyst til noe annet enn å legge meg og aldri stå opp igjen. Når jeg sier det til pappa sier han bare at jeg må finne mer krefter og få det til å fungere. Han hører ikke på meg! Stemoren min er "syk", men det virker ikke sånn. Hun er på katteutstilliger i helgene (haha ja, katter faktisk), virker ikke sliten i det hele tatt, hu bare går rundt og klager. Det er slitsomt! Jeg er lei av å være den alle skylder på. Jeg er lei av at alt er min feil. Jeg er lei av å ikke få til noe av det jeg prøver på. Jeg blir lei meg når jeg ser karakterene gå nedover. Jeg blir lei meg når jeg tenker på hvordan det skal gå videre med meg. Jeg er lei av å late som om alt er bra. Jeg er lei av alt sammen. Jeg vil skolen skal gå bra. Jeg vil at jeg skal kunne si det jeg mener og bli hørt. Jeg vil ikke holde inne det er mener. Jeg vil ha det bra! Kort og godt, jeg klarer ikke bo hjemme lenger... Har hatt innlegg på andre sider, det andre ungdommer svarer, har da fått vite at jeg ikke kan bli adoptert/havne i fosterhjem whatever, fordi jeg har for dårlig ”sak”. Men jeg virkelig klarer ikke mer. Jeg skader meg selv, har spisevegringer, kaster opp og orker ingenting. Kan jeg bo et annet sted? Om ikke for alltid, så i alle fall for en stund, sånn at jeg får roa meg ned litt? Jeg vil at det skal gå bra på skolen, jeg vil ha gode karakterer så jeg kommer inn på den skolen jeg vil inn på. Hvis jeg ringer til barnevernet selv og forteller situasjonen, kan jeg bli plassert et sted da? Jeg virkelig trenger det.. Helst et sted et stykke unna så jeg kommer meg bort fra skolen også. Tusen takk for svar... Hilsen ei utslitt jente.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar

Hei jente 14 år

 

Jeg forstår at du er sliten av å ikke bli hørt av alle de du har prøvd å nå ut til. At dere skal til familievernkontoret, tror jeg er bra for deg og for familien din. Der kan du be om å få snakke alene med en familieterapeut. Kanskje han eller hun kan hjelpe deg videre til barnevernet hvis det er det dere kommer fram til?

 

Jeg vil også si til deg, som bare er 14 år, at det er de voksne sitt ansvar at barna skal ha det bra. Du alene kan ikke ta ansvar for hjelpen til familien. Du kan jo ta med deg ditt spørsmål og mitt svar til familievernet, slik at de kan forstå hvordan det er å være deg. Kanskje det vil hjelpe deg.

 

Lykke til videre, jeg håper at du snart får hjelp til et bedre liv.

 

Med vennlig hilsen familieterapeuten, ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Problemer hjemme
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om problemer hjemme


Quiz: Hva vet du om barnevernet?

Hva gjør kommunens barnevernstjeneste?