Hopp til hovedinnholdet

Foreldrene mine er skilte og krangler mye. Jeg har det vanskelig sammen med moren min og mannen og faren min kan jeg heller regne med. Bør jeg flytte eller er det noe annet jeg kan gjøre?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Når jeg var 7 år gammel skilte foreldrene mine seg fra hverandre. De kranglet alltid og krangler fremdeles. Mamma flyttet rett inn med en mann hun egentlig ikke kjenner og for to år siden giftet de seg. Jeg liker ikke stefaren min noe særlig, for han er alltid i dårlig humør og klager på alt jeg og broren min gjør og blir veldig lett bråsint. Og når han er sint står han gjerne og holder meg så hardt i armen at jeg får blåmerker, og at jeg så lat og aldri gidder og gjøre noen ting. Hver gang han blir sint, om det er på meg eller noen andre blir jeg livredd for at han skal skade meg og barrikader meg inne på rommet. Det verste er at hvis han er i litt dårlig humør, kan han klikke totalt for ingenting. En gang satt jeg å så på tv på stua mens jeg spiste lunsj, når jeg var ferdig med og spise, tenkte jeg å vente til reklamen med og gå å sette tallerkenen. Da kommer stefaren min og spør om det på bordet er mitt. det står en del andre ting der også, så jeg peker på tallerkenen min og sier at bare den er min. Da begynner han og skrike til meg at jeg er så lat og aldri gjør noenting, og han skulle ønske at jeg ikke levde her. Jeg har blitt så vant til å bli skreket til av han at jeg forholder meg rolig, men så fort jeg får sjansen løper jeg rundt han setter tallerkenen min i oppvaskmaskinen før jeg løper på rommet, så han ikke får mer og klage på og løper opp på rommet mitt. Jeg orker ikke å bli slengt dritt til hele tiden, når jeg vet at å slenge dritt tilbake i ansiktet hans er nesten helsefarlig. Stefaren min er en sterk mann på to meter, og de færreste godt voksne menn ville prøvd seg på ett basketak med ham. Når mamma hører all skrikingen kommer hun til og spørr hva som skjer, da begynner stefaren min, og bli en rolig person og kommer med en eller annen løgn som får meg så sint at nå begynner jeg og rope tilbake. Mamma tar nå alltid stefaren min sin side enda hun godt vet at han kan bli sint uten noen grunn. Og når jeg prøver å konfrontere henne med dette, eller andre ting som bekymrer meg, bryr hun seg ikke det minste, hun rett og slett motsier meg! "Det er ikke bare du som har problemer, vet du", "Ikke tro att du har det så mye verre enn alle andre" er ting hun pleier å si. Faren min er heller ikke en å snu seg til, han har alltid noe å si om det jeg går i, eller hvordan jeg ser ut på håret. Han tåler ikke at jeg går med håret ned fordi ingen går sånn hvis de vil se fine ut. Han drikker noe(Ikke alkoholiker mye!) og da blir han ofte veldig sint og skriker til meg. Og i de seneste år, broren min også. På grunn av foreldrenes skilsmisse har vi flyttet en del, og det har ført til at jeg har blitt ganske innesluttet og har ganske få venner, og de vennene jeg har er ganske nye, så jeg føler meg ikke trygg nok på dem til å dele følelsene mine med dem. Pga. alt dette føler jeg meg ganske ensom, og har ikke ett sted hvor jeg føler meg trygg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for jeg orker virkelig ikke dette stort lenger. Noen tips til hva jeg kan gjøre for å forbedre situasjonen på noen måte? Hva burde jeg gjøre? Jeg har vurdert å flytte, men blir ikke det ganske dyrt for en vgs. student?

SVAR

Besvart 19.01.2010 23:36:31
account_circle