Hopp til hovedinnholdet

Jeg er en jente på 17 som gleder meg til jeg blir 18 og mine foreldre ikke lenger kan bestemme over meg.

Jente 17 år
 

Spørsmål

Hei! Jeg er en jente på 17 som har i store deler av mitt liv gledet meg til jeg blir 18 og mine foreldre ikke kan bestemme over meg lengre. Jeg har små problemer både med min far og mor som fører til at jeg ofte gråter om nettene. Jeg kan begynne med de at mine har skilt seg, når jeg var rundt 10 år. Periodene før de skilte seg var veldig tunge, krangling hver dag og kjefting, og når en av mine foreldre ikke var hjemme gikk kjeftingen utover oss små. Jeg husker engang min far kjeftet så mye på min mor at hun satt helt i ro på kjøkkenstolen og gråt etter han var gått. Etter de har skilt seg er utrolig nok det eneste jeg vil er å se de sammen. Det hender at de snakker sammen og da føles alt så bra, at det er slik det skal være, men samtidig vil jeg ikke tilbake til tiden som var. Så jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, de kommer ikke til å bli sammen igjen, begge har nye kjærester, og faren min forlovet, men det føles ut som om jeg bare går og venter på at de skal bli sammen igjen... Føles som om når de ikke er sammen er det noe galt. Min far har et ganske høyt temperemang,og det er så skummelt når jeg er med min far alene og han er sur. Han slår meg aldri, men han sårer meg så dypt. Jeg kan tenke meg til at han i grunnen ikke er sur på meg, men at han har så mange andre ting han er sur for, og jeg er egentlig den eneste han kan la det gå utover uten å få konsekvenser. Han kan bli utrolig sur for at jeg ikke har vasket opp godt nok, eller har lagt en genser på kjøkkenet, og då kan det ende opp med at han gjør stemmen sin lav og sur, og ser truende på meg, som om det er like før han slår meg. Så sier han ting som at jeg er feit og ekkel, et misforster er ofte brukt, at han ikke vil ha meg, at jeg er en feiltagelse som han bare må leve med. Så truer han med å slå, ofte med at han har lyst å "knuse trynet" mitt, eller slå meg helseløs, og han er jo ganske stor, trener boksing, så er så redd for at han skal slå meg endag. Jeg får ikke lov å svare han når han kjefter, for da er jeg en frekk bortskjemt unge som er skutt i hodet. En gang han hadde hentet meg på jobb var han vist sur igjen. Så han slengte drit til meg om hvor udugelig jeg var, og at jeg ikke fortjente å ha venner, og om at vennene mine sikkert bare var med meg for de ikke hadde noe bedre å gjøre, dette var på vei til en butikk. Vi stoppet utenfor butikken, hvor vi satt i bilen i 20 min og han holdt sin elskverdige tale. Og inni butikken var han plutselig den greie snille kule faren som alle ønskser seg (mine venner ser opp til han) Han er veldig opptatt av hvordan andre folk ser på han. Så hvertfall inni butikken, så tar han armen rundt meg, men jeg vrir meg unna, så snur han seg mot meg, så sier han at jeg har bare med å oppføre meg, med sin lave truende stemme. Så kjenner jeg tårene presse på, så begynner han å le. Han ber meg i butikken å hente feta ost, jeg går å henter en pakke, ikke den vi pleier å ta, for den var de tom for, så jeg tar en i en "plast pose". Min far mener dette er feil pakke og at jeg bare tok den fordi den var dyrest, så han kaster den på meg. Jeg følte meg veldig utilpass og ydmyket, så jeg plukket den opp og gikk for å finne feta osten som butikken ikke hadde. MEns jeg stod foran ost hyllen, klarte jeg ikke å snu meg, følte at folk stod å så på meg, og ville ikke snu meg så alle fikk se tårene mine. Så hører jeg en stemme som sier: fant du et speil din selvopptatte dritt. Kjeftingen holdt på i to timer til hjemme, helt til kjæresten kom, da var han den snille faren som skulle sitte ved siden av meg i sofaen og stryke meg i håret og si at han var glad i meg. Så neste dag var alt glemt, vi nevner ikke kranglene våre. Jeg gikk til min mor engang, fortalte henne hva som hadde skjedd, hun svarte med at jeg skulle være glad for at han ikke slo meg, jeg har ikke snakket med henne om noen av mine problemer siden det. jeg var 14 når dette skjedde. Utbruddene hans kommer sånn engang i mnd, så jeg har valgt å ikke bo hos han så mye. Jeg har komt med mange grunner som at mamma bor nærmere skolen og at er lettere, så bor hos han i helgene. Min mor har hatt au peir siden jeg var født til jeg ble 11, så når au peiren forsvant var jeg hjemme og vasket opp mens vennene mine var ute og lekte. Og nå syntes min mor at det er rimlig at hvis hun handler maten og betaler for huset så bør jeg lage middagen,vasket opp og rydde huset. Hun betaler også for klærene mine. Men det kan være veldig slitsomt når jeg har en stor prøve neste dag og min mor vil jeg skal rydde huset til hun kommer hjem. Og middagen skal alltid være klar til hun kommer hjem, men kan godt hende jeg må vente 2 timer før hun er hjemme, men det faenskap om middagen er sein. er det rimlig? Og hun har ingen respekt for mine private interesser,f.eks.om jeg skal på jobb på søndagen og en god venninne har bursdag på lørdagen får jeg velge en av tingene jeg vil gjøre, og då blir det jo jobbingen. For hun vil ha meg hjemme sier hun, og det ender som regel opp i at hun ser på en film hun finner interesang mens jeg sitter på dataen på rommet mitt. Så hos min mor føler jeg meg fanget, mens hos min far vet jeg ikke om han kommer til å ta fyr eller ikke, så føler meg ikke trygg der. Og samtidig kan jeg ikke flytte ut før jeg er 18, men om jeg flytter ut vil det bli mye å gjøre med både skole og jobbing, og vet ikke om jeg får stipend for å ikke ville bo hjemme. Så har faktisk ingen anelse om hva jeg skal gjøre. Føler meg så tom, og at jeg egnetlig ikke kan snakke om det til mine venner. så vær så snill å gi meg et råd. Hva kan jeg gjøre?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

 

Kjære jente på 17. Takk for brevet ditt. Du tar opp mange viktige ting, og jeg skal forsøke å svare deg så godt jeg kan. Du forteller om sorg og lengsel, om trakkasering og omsorgssvikt, og alt dette klarer du å formidle på en slik måte at jeg som leser nesten "ser det som en film". Når jeg leser brevet ditt kjenner jeg at hjertet mitt gråter, både av glede for at du er den du er og av sorg fordi at du skal måtte oppleve slike vonde ting som du forteller. 
Først:  Din evne til å reflektere over situasjonen, både det som er vondt og det som er bra,  og til å undre deg over at du rommer en drøm om at foreldrene dine skulle være sammen, samtidig som du vet at det ikke ville gå i virkeligheten, sier meg at du har en indre styrke, et mot og en innsikt som er sjelden for en 17-åring. Dette er karaktertrekk som du har utviklet, tross de meget vanskelige livsforhold du lever i. Mange skilsmissebarn har den drømmen, som kanskje stammer fra en tid hvor de opplevde at det var godt å være i familien. Slik du beskriver din fars atferd overfor deg, vil jeg si at skilsmisse var det eneste riktige. Du beskriver en mann som er uforutsigbar og uten empati, som trakkaserer og bedriver psykisk mishandling av deg. Da du var 14 sa og forsøkte å fortelle det til din mor svarte hun du skulle være glad han ikke slo! Kanskje var det et svar fra en kvinne som i tillegg til psykisk trakkasering også har opplevd fysisk vold og er traumatisert av det , eller trøstet seg med at han ikke slo selv? Men - og det er et stort men - jeg kan forstå din mor, likefullt sviktet hun som mor og var oppsugd i sin egen opplevelse da. Jeg forstår godt at du valgte ikke å tro hun kunne være der for deg, etter det. Også hun viser manglende evne til å sette seg selv til side, og se verden fra sin datters synspunkt. Det kan ha sammenheng med det hun har vært utsatt for av traumer? Som foreldre er det er det viktig å kreve at ens ungdommer bidrar til hjemmet med rydding og husarbeide. Gradvise oppgaver hjemme forbereder for å kunne ta ansvar for eget liv. Men det forutsetter at foreldre også evner å anerkjenne og takke for barnas innsats, ikke kjefte "dersom middagen ikke står på bordet" Du er datter, ikke slave. Begge dine foreldre viser klar omsorgssvikt, og jeg blir bekymret både for deg og for eventuelle mindre søsken.
Du kjenner deg tom og aner ikke hva du skal gjøre.  Det høres ut som hele familien trenger hjelp. Slik du beskriver pappa, er jeg imidlertid i tvil om han vil erkjenne at han trenger hjelp og forstå hvilken krenkende og nedbrytende virkning hans atferd har. Jeg er også usikker på mamma, dersom hun ikke søker hjelp. 

Slik jeg ser det  er det flere mulige veier, og ingen av dem er lette, men du har en indre styrke, som tross de krenkelser du er utsatt for, bærer inni deg. 1) Du kan si til deg selv. Nå er det nok. Jeg vil flytte ut. Bestille time hos barnevernet og be om en samtale. Der legger du fram ditt brev og mitt svar, og spør om de kan hjelpe deg med bolig. NB dette må skje snarest og før du fyller 18, da kan du kanskje få videre hjelp til du er ferdig med skolen. Barnevernet vil gå inn å undersøke forholdene i familien, og se om også dine mindre søsken trenger hjelp.  2) Du kan vise disse brevene til mamma, og be om at dere bestiller en time på et familievernkontor (www.familievern.no) for å snakke om hvordan dere kan få det bedre hjemme. Hvis hun ikke vil det, kan du bestille en time for å drøfte din livssituasjon, eller realisere pkt. 1. 3) Siden du ikke er 18, må du ha dine foreldres samtykke til å flytte ut, dersom det ikke skjer via barnevernet. Dersom mor ikke vil pkt 2 kan du fortelle henne at jeg anbefalte pkt 1. Kanskje blir dette en oppvekker for din mamma.
Du fortjener et bedre liv. Sorgen over en pappa som ikke ser hvilken utrolig flott jente han har, men skyver sine egne opplevelser av utilstrekkelighet ut på deg vil nok alltid være et sår, som gror innimellom, men blir revet opp i situasjoner. (Tenk at det står en søppelbøtte ved siden av deg og at alle de stygge ordene havner dit og ikke til hjertet ditt - lag deg i fantasien et magisk skjold som du legger over brystet og magen når han setter igang.) Ingen blir større av å gjøre en annen mindre. Jeg ønsker deg alt godt - og håper du kan ha nytte av noe av det jeg har svart.
Med vennlig hilsen    
familieterapeuten/ung.no

 

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Problemer hjemme
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om problemer hjemme


Quiz: Den store snustesten

Hva er aldersgrensen på snus?