Hopp til hovedinnholdet

Jeg sliter med et veldig dårlig forhold til faren min og det påvirker selvtilliten og humøret mitt.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg er en jente på 17 år, går første året på vgs og trives godt der. Har også mange gode venner, og godt forhold til nesten alle i familien. De jeg har mindre kontakt med og dårligere forhold til er vel pappa sin side, inkludert pappa. Pappa har et voldsomt sinne. Han kan gå fra blid til fly forbanna på 0,1. Mamma er ikke sånn, hun er mer tålmodig, henne kan jeg snakke med alt om også. Hun er som en bestevenn for meg. Og det har jeg sagt til henne også, hun er glad for det. Både for å ha et godt forhold til dattera si, og for at forholdet mitt til pappa er så ræva. Hun har ikke sagt det sånn, men jeg vet at hun synes det. Hvertfall, problemet mitt er nettopp pappa. Jeg har et pretty bad forhold til han, og jeg ønsker ikke at det skal være slik. Jeg har venninner som har et supert forhold til sine pappaer, som ler med dem, drar på kjøreturer, kan snakke med dem og bare sånne helt vanlige ting. Jeg kan ikke gjøre sånt med min pappa. Han er jo glad i meg, han kan f.eks plutselig kjøpe yndlings sjokoladen min eller ha en middag jeg liker bare pga meg. Han er veldig opp og ned, og han er ekstremt negativ til alt omtrent. Mamma vet jeg har prata med pappa om dette 1000vis av ganger, fra jeg var lita, men det bedrer seg aldri sier hun. Tror hun på en måte har gitt opp, selv om jeg hører dem krangle om det av og til. Det er ikke sånn at jeg kan sette meg ned å prate med pappa om dette, det er bare ikke på det stadiet vi er. Nå de siste årene har jeg begynt å svare han når han slenger dritt, kaller meg dum, idiot ect. Og da blir han enda sintere. Jeg vet, at for mitt eget beste burde jeg bare si meg enig i det han sier og si at jeg skal gjøre det bedre neste gang osv. Men jeg er så piss lei av det. Jeg skal ikke la faren min stå å spytte meg i trynet mens han bryter ned selvtilliten min. Det han kjefter på det, er min egen feil. Kan være at jeg ikke har vaska matboksen min fra skolen, eller hengt opp klærne mine i vaskekjelleren. Jeg gjør alt jeg blir bedt om ellers, men jeg glemmer også ting. Jeg er kanskje distre, men istede for at han ber meg om det igjen så kan han ta tak i meg og kalle meg "forbanna fettunge" og sånne ting. For et par år siden da jeg var 14-15 år, kunne jeg av og til ta meg veldig nær av sånt, eller etter en litt større krangel kunne jeg storme ned på rommet og gråte pga mitt forferdelige live (hehe). Men nå driter jeg bare rett og slett i det. Det er som jeg har fått et skall rundt meg, der ingenting av det han sier kommer gjennom. Likevel føler jeg, og mamma også har sagt det, at han er hovedårsaken til at jeg er såpass sjenert og har dårlig selvtillit/selvbilde som det jeg er. På skolen gruer jeg meg altid helt forferdelig til foredrag og gruppearbeid vi skal fremvise, det er det aller verste jeg vet på skolen. Jeg vurderer ofte og bare skulke de dagene. Det er tungt synes jeg. Å hele tiden ha noen hengende over deg, bryte deg ned og kjefte uansett faen hva du gjør eller ikke gjør. Det er mange, mange dager da jeg har rydda, gjort vanlige husarbeid i huset som å ta ut av oppvaskmaskin, henge opp klær, støvsuge osv. Dette har jeg gjort for å gjøre foreldrene mine glad, spesielt pappa, til dem kommer fra jobb. Men nei, det er ALLTID noe å sette fingeren på. Ingen kommentarer på det jeg har gjort, bare search'er for det dårlige. Jeg føler at det ikke nytter, og jeg har bare gitt opp. Hva kan jeg gjøre med dette? Egentlig var det bare godt å få det ut, men håper at noen leser dette, og kanskje svarer. En annen ting jeg har kjent i det siste, er at jeg føler helt akutt for å begynne å grine. Det er helst om jeg ser tv, og noen griner over noe trist, eller glad der. Eller at jeg ser en dokumentar der noen sliter med å fortelle det dem skal. Jeg må ikke gråte pga det dem sier, men fordi jeg får verdens største klump i halsen, og bare må få det ut. Jeg gråter aldri likevel. Jeg synes det føles rart, og skjønner ikke hvor det kommer fra. Akkurat som at gråten har bygd seg opp lenge, og bare lengter etter å komme ut, men jeg lar den ikke få komme. Hahah, det hørtes bare sykt ut, men det føles omtrent sånn som jeg forklarte nå..

account_circle