Hopp til hovedinnholdet

Jeg tror mamma lider av psykiske lidelser.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei.. jeg har problemer hjemme. jeg regner med dere ikke kan hjelpe familien eller problemet, men det å få snakket ut å skrive om mine følelser hjelper hvertfall meg utrolig mye. det er mor... eller jeg ser ikke på henne som ei mor lenger, men la gå. jeg tror hun lider av psysiske problemer. vi har alle prøvd ¨få henne til å få hjelp, men hun nekter. Hun har det problemet med at hun har en form for tvangstanker. hun vasker og rydder hele tiden, hun er totalt kontrollfreak. KJEFTER hele tiden!! av og til går det fra kjefting til slåing og ikke minst trusler. før lot jeg henne kjefte hele tiden på meg (tenkte det ville gå over...) hun truet og kjeftet og brølte til meg, jeg så på, men holdt kjeft og svarte 'pent'. ville bare blir ferdig med krangelen... i sommer klikket det totalt for meg, jeg klarte ikke holde ut mer jeg sprengte rett og slett. hun begynte å hakke på feilene mine, å gi meg trusler, baare fordi jeg sa at hun måtte slutte å flytte på tingene på rommet mitt (hun eier alle rom i huset, vi har ingen form for privatliv, det ordet finnes rett og slett ikke i vårt hus) jeg klikket til slutt, og for første gang svarte jeg henne, jeg brølte mens tårene mine braste ut. jeg merket jeg fikk vondt i stemmebåndene mine. Hun ble helt sjokkert og begynte å brøle tilbake å true med å si opp jobben og sørge for at livet mitt skulle bli et rent helvette. jeg svarte igjen, til slutt begynte hun å slå meg, jeg klikket totalt og fikk et adrenalin kick og slo hardt til bake med begge henda. jeg gikk oppover trappene, da hun plutselig dro meg ned etter foten. jeg taklet at hun slo meg, men at hun dro meg nedovar trappa, da gikk det for langt!! jeg sa hvis hun så tok en finger på meg en gang til ville jeg anmelde henne. hun fortsatte å brøle, og jeg pakket tingene imens jeg hørte henne hyle til meg. jeg var livredd, men prøvde å ikke vise det. jeg kjente tårene begynne å renne nedover ansiktet, mens jeg pakket pysjamasen i all hast. jeg sprang ut døra og sprang ned til bestevenninna mi som bor noen kvartaler unna... jeg var knust... jeg prøvde å ikke vise at jeg var lei meg til venninna mi, men det var vanskelig å skjule så jeg sprang inn på doen, der jeg falt sammen og gråt, for første gang på lang tid. veninna mi spurte hva det gjaldt, jeg klarte ikke snakke... jeg var lei meg... ikke fordi mamma slo meg, men fordi jeg ønsket ikke livet mer. sommeren før led jeg av ortoreksia og hadde nok med det pluss mor som kjeftet stadig vekk, og til tider gikk det for langt. første gang i mitt liv fortalte jeg om mine problemer. venninna mi ble helt satt ut, hun visste ikke hva hun skulle si, for det var ikke slik hun kjente 'moren' min.. dette er bare et eksempel på flere tilfeller. Pappa er kjempe snill og er utrolig glad i ham. han har i 1 år sagt til oss at han har tenkt å skille seg. jeg og storesøstra mi støtter ham fullt i det, men han har stadig fått trusler fra 'mor' at hvis han skiller seg skal hun sørge for at han mister sin nye jobb og at han aldri får se minstemann igjen (søstra mi på 2 år) hver dag etter skolen har jeg de samme tankene: "er mamma sint idag? vil hun klikke på meg for ingenting igjen? har jeg satt noe på feil plass? hvha kommer hun til å gjøre?" vi har ikke privatliv, hun har fjernet alle låser til alle rommene og malt over låsen slik at det ikke går ann å låse. jeg har ALDRI veninner på besøk... hun klager stadig vekk på at hun gjør ALT i huset, men alt hun gjør er å slikke det jævla gulvet hver forbanna halvtime. hun tramper når hun går, og hårene våres reiser seg stadig vekk når hun kommer. hun er OVERALT, plkutselig står hun bak deg mens du sitter på datan. hun har ikke lært seg å banke på før hun kommer inn så hun går bare rett inn. om jeg er midt i klesskiftninga, nei det hindrer ikke henne i å flytte på tingene på rommet mitt og vaske gulvet, mens jeg står der. hun er rett og slett respektløs. hun klager også på at hun må lage maten hele tiden. men ikke får vi lov en gang til å lage mat på steikepanna for da klager hun på at vi bare griser det til. hele livet mitt består av: klaging, stress, redsel og ikke minst sinne. jeg er sint... sint stadig vekk. sint på skolen, sint på pappa for at han ikke skiller seg, sint på søstra mi, sint på livet.... jeg snakker nesten aldri hjemme. pappa begynner å bli bekymret merker jeg. men jeg føler ikke får å snakke. hva skal jeg snakke om? jeg har jo ikke noe privatliv fra før av så vil gjerne holde mine vennesaker for meg selv. nå har jeg 'mistet' min bestevennine også... eller vi er ikke på talefot lenger fordi hun har fått anoreksia og jeg klarer ikke mer. jeg harr ikke grått på lenge, selv om jeg vil, men jeg er mer sint enn lei meg nå, så klarer ikke gråte.. føler meg svak da. jeg vet... folk har det langt verre enn meg, men jeg er bare ikke fornøyd med livet mitt nå, og venter bare på at jeg skal bli 16 og kan flytte ut... jeg tenker også mye fortiden.. føler meg rett og slett deprimert. jeg mener bestevenninna mi døde for 2 år siden, den 'nye/andre' lider av anoreksia, og jeg.. jeg har problemer hjemme. ja det kan stort sett bli mye verre, men selfølgelig er det naturlig av meg og tenke mest på min situasjon nå, min posisjon, og mine problemer og ikke alltid tenke: "men tenk på de i afrika? det er mange som har det langt verre enn meg?" nei jeg har nøyd meg den tanke før, og jeg kan personlig si at den tanken hjelper ikke den minste ting! anbefalinger? mamma er et monster. mens jeg skriver dette sitter jeg her med mitt intense sinne mens jeg smiler. det kan da ikke være mye normalt. jeg vedder på at bli psyksik syk selv... hadde ikke forrundret meg ;)

SVAR

Besvart 20.09.2010 11:07:48
account_circle