Hopp til hovedinnholdet

Er det ikke MITT valg hva jeg vil holde på med på skolen?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

For det første lurer jeg på hva generell studiekompetanse innebærer? Jeg går andre året studiespesialisering, og har valgt fagene Matematikk R1, fysikk 1 og Internasjonal Engelsk. Jeg har hadd store tanker om å bli elektro ingeniør, men har kommet til å tenke på andre ting jeg kanskje heller kunne tenke meg å bli, som vanlig elektriker. Jeg har lyst til å bytte fra Internasjonal Engelsk over til Biologi rett og slett fordi jeg har funnet ut at jeg ikke liker engelsk så godt, og kunne mye heller tenkt meg å ha biologi. Jeg synes selv at det er viktig for meg at jeg trives på skolen og med de fagene jeg har, og for øyeblikket så fører engelsk timene til mye fravær. Har snakket med alle slags lærere, og har til slutt fått sjansen til å ta to kapittel prøver i biologi for å kunne bytte. I tillegg har jeg kjærest. Forholdet mitt med mammaen min er ikke så veldig lett for tiden. Det har seg slik at jeg har fått et varsel fra skolen om for mye fravær, så det kan hende jeg ikke får noe grunnlag i de fleste fagene mine. Mamma reagere nok som mødre flest, hun fikk sjokk å kjeftet meg huden full, MEN jeg synes egentlig hun går litt vel langt. For her er det hun sier til meg: - hun mener jeg kommer til å ende opp på blåmandag som en av de jævla dophodan. - hun sier jeg ikke har IQ, jeg er naiv, og jeg er en barnslig, bortskjemt drittunge. ikke nok med det. Er det ikke MITT valg hva jeg vil holde på med på skolen, og hva jeg vil bli? Mamma bestemmer veldig mye over meg selvfølgelig, det er jo forståelig, jeg er under atten. MEN hun tvinger meg rett og slett til å gjøre noe jeg ikke vil. Hun sier at jeg ikke får lov å bytte til Biologi fordi jeg trenger internasjonal engelsk for å få generell studiekompetanse, og for å komme inn på høyere utdanning. Er det sant? Og når jeg sa at jeg hadde tenkt å bli elektriker, mente hun at jeg hadde ødelagt og mista alle drømmene mine pga. at kjæresten min er lat. Senere sa hun at jeg fikk LOV å bli elektriker hvis jeg ikke byttet over til biologi. Jeg har nu fått husarrest på 4 uke, jeg får ikke lov til å være med på noe morsomt. har inne tid elleve, og får ikke sove med kjæresten min før etter jul. I tillegg har hun sagt at forholdet til meg og kjæresten min ikke er noe bra, og at hun lett kan få det til å bli slutt mellom oss. Jeg mener at hun ikke har noe rett til det. Han er en virkelig grei og ordentlig fyr, og holder ikke på med dop eller no sånt. Akkurat nu hater jeg livet mitt hjemme. Jeg får liksom ikke til å si til mamma hva jeg føler og synes fordi jeg får aldri sjansen til det. Alt jeg sier er galt og har egentlig ingenting jeg skulle ha sagt for hun vet best. Jeg har ikke noe lyst til å bo hjemme med mamma, for jeg føler at hun rakker ned på meg og ødelegger meg psykisk. Det har noen gang blitt foreslått psykolog til meg, men mamma vil ikke at jeg ska gå til noe psykolog, fordi hun mener at jeg kan like gjerne prate med henne om ting jeg kommer til å prate med psykologen om. Men hun skjønner ikke at det er visse ting man ikke klarer å snakke med foreldrene sine om. Som sagt, har virkelig ikke lyst til å bo hjemme med mamma mer, jeg kan grine hverdag en hel uke etter at vi har hatt sånne krangla. Men kan ikke flytte til pappa siden han er alkoholiker. Og pga. kjæresten og vennene mine her jeg bor, vil jeg egentlig ikke flytte fra den her plassen heller. Jeg lurer bare på om mamma har rett til å si at jeg kan bli elektriker hvis jeg velger å ikke ta biologi.. Er det liksom ikke mitt valg? Det går ikke ann å beskrive med ord hvor jævlig jeg kan føle meg hjemme, så vet ikke om dere skjønner hvordan jeg egentlig har det. Det er egentlig så mye mer jeg vil ha svar på, men klarer ikke å formulere noen spørsmål. Så kan dere ikke bare gi meg noen tips eller si hva dere syns jeg burde gjøre, eller hva som burde bli gjort. for jeg synes ikke at det skal være sånn i et hjem. Og som sagt, får virkelig ikke til å prate med mamma. har blitt foreslått familierådgivning. men mamma lik virkelig ikke sånt, så vet ikke om æ tørr å ta det opp med henne. Jeg er rett og slett redd for å snakke med mamma om mine tanka å følelsa. Jeg liker ikke å tilbringe tid med familien. sitter mye heller inne på rommet alene enn å sitte på stua med de andre. Noe som sårer meg enda mer, er at hun ringer alt å alle og forteller om det her.. hvor dårlig jeg gjør det på skolen og sånt. Blir bare så såra å irritert at jeg har løst å slå handa gjennom veggen enkelte gang. Jeg er veldig fæl med å holde følelser inni meg, men når det koker over, så koker det over. Det har skjedd en gang, men har aldri turt å la det koke over igjen. Vet ikke hvorfor, men mamma klarer alltid å gjøre ting så ille at jeg ikke tørr å reagere slik jeg vil.

SVAR

Besvart 14.11.2010 22:21:16
account_circle