Hopp til hovedinnholdet

Moren min er alkoholiker og har kastet ut pappa.

account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Moren min er alkoholiker, og ruser seg også på andre ting. Hun har vært det så lenge jeg kan huske, men situasjonen ble verre etter pappa kastet hun ut for ca. 3 år siden. Hun fikk seg egen leilighet ca. 20 min unna pappa med bil, og ordningen ble at jeg og søsteren min bodde annenhver uke hos mamma/pappa. Søsteren min er 11 mnd eldre enn meg. Etterhvert som mamma ble mer deperimert, ble det mer rus, og søsteren min flyttet og startet å bo hos kjæresten sin de ukene hun egentlig skulle være hos mamma. Jeg så at dette gjorde situasjonen mye, mye verre fra mamma sin side; hun ble mer deperimert og hun ble fysisk syk av det. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg tok ansvar hjemme for hun og flyttet til hun fast for å "passe på". Det var konstant angst og frykt, det gikk ofte opptil 3-4 døgn uten at jeg hørte fra hun eller så hun hjemme, så kunne hun plutselig dukke opp rusa eller halvt bevisstløs midt på natta. Det ble en ekstremt stor påkjenning for meg og takle alt dette alene i over 1 år, og jeg var omtrent aldri på skolen. Slik ble barnevernet innblandet, da de fikk mistanke om at jeg ikke hadde det noe bra hjemme. Faren min lider av manisk/depressiv, altså bipolar lidelse, men han klarer fint å ta ansvar og passe på meg og min søster, så barnevernet tok avgjørelsen at vi skulle bo hos han men fortsatt ha kontakt med mamma. Saken ble avsluttet. Dette er nå ca. et år siden. Nå går det gjerne 3 mnd mellom hver gang jeg hører fra mamma, ofte mer. Hun jobber ikke og klarer ikke betale regninger, så hun har mistet leiligheten sin og har ikke hatt noe sted å bo på lenge. Jeg tror hun bor hos en kompis, men er ikke sikker. Ingen andre i familien min ser noe til hun heller, eller vet hvor hun er og hva hun gjør. Jeg går konstant og tenker på hvor hun er, hva hun gjør, hvordan hun har det osv.. Hun er tross alt moren min, jeg er ubetinget glad i hun, og ja, jeg bekymrer meg til og med ofte for at hun skal ha tatt sitt eget liv eller dødd av rus. Disse bekymringene deler jeg med min søster, og vi begge vet at det faktisk kan skje utifra hvordan vi kjenner mamma's situasjon. Det jeg nå skal frem til, er at jeg heller ikke har det noe godt sammen med pappa. Jeg er en sårbar jente, og jeg trenger tid og hjelp til å takle ting som dette. Han har et ekstremt temperament, skriker til meg, kaller meg ting, og har ikke respekt. Han kan f.eks. når han er sur rope setninger som "du er bare en jævla drittunge som skal holde kjeft" o.l. Han blir også fysisk, slår i dører og knuser ting. Han har aldri slått meg, men jeg føler meg ikke trygg med dette, og jeg tenker ofte på diagnosen han har og bekymrer meg for at han begynner å bli syk eller noe sånt. Det er et rent helvette å leve med hjemme, og det går også utover søsteren min. Hun tilbringer så mye tid hun kan hos kjæresten sin så hun slipper å være hjemme, men det gjør det ikke noe enklere for meg. Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg kan henvende meg eller hvem jeg kan snakke med. Jeg vil virkelig ikke bo sammen med pappa, men jeg har ingen andre alternativer. Familieråd eller sånne ting vil jeg absolutt ikke prøve på, jeg er redd pappa skal hisse seg opp bare jeg nevner ordet, for når alt kommer til alt er kranglingen i hans øyne "min feil", fordi det er jeg som er drittungen som lager problemer og styr for han. Kan jeg selv velge at jeg vil bo i en fosterfamilie eller en form for en instutisjon, hvertfall for en periode? Kan jeg henvende meg til barnevernet om dette, eller blir det ikke gjort noe for at jeg får flyttet unna pappa? Andre alternativer enn flytting har jeg ikke noe interesse for.

account_circle