Hopp til hovedinnholdet

Aldersforskjell på 9 år. Foreldre nekter oss.

Jente 16 år
 

Spørsmål

Jeg er en jente på 16 år som er sammen med en gutt som er 9 år eldre enn meg. Vi ble kjent med hverandre for ca et halv år siden, og ble kjærester for litt under to uker siden. Det startet som veldig gode venner og vi kunne åpne oss skikkelig til hverandre og prate om alt uten at det føltes rart. Det var godt å ha en sånn venn. Jo mer vi pratet jo mer glade ble vi i hverandre. Da pratet vi sammen om det og på grunn av aldersforskjellen bestemte vi oss sammen for å prøve å unngå å bli mer glade i hverandre og prate litt mindre sammen. Vi prøvde på dette, men det endte med at jeg var lei meg hele tiden, og klarte ikke tenke på noe annet enn han. Jeg syntes dette var helt forferdelig, for jeg har aldri møtt noen så snille og gode som han, og tanken på at vi ikke skulle få ha noe mer kontakt. Og jeg gråt meg til og med i søvn i hele TO uker, og det kun på grunn av dette. Foreldrene mine skjønte at vi liker hverandre veldig godt og nekter å la meg møte han i det hele tatt. Vi møtes et par ganger i uken pga en felles aktivitet, men får aldri noe tid sammen bare oss to. Det får jeg ikke lov til og syns det er utrolig trist. Foreldrene mine syns det var helt feil at jeg var forelsket i en som er såpass mye eldre enn meg, og de sa jeg måtte slutte å prate med han på mobilen og nettet. Vi fortsatte å prate, og jeg fikk mer og mer følelser for han. Jeg skjønte at jeg ikke kunne gi han opp, for det er virkelig noe spesielt med denne gutten. Vi snakket mye med hverandre, blant annet om oss, og hvordan vi så på hverandre nå. Vi fant ut at begge var forelsket hverandre, og vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, for dette hadde jo foreldrene mine allerede sagt nei til… En dag kom vi begge litt tidlig og gikk en koselig tur sammen i skogen, vi stoppet og stirret lenge på hverandre og så sa han at han elsker meg, da ble jeg skikkelig glad, hadde ventet på at han skulle si det og sa det tilbake med en gang. Jeg vet han virkelig mener det og jeg er den første han har sagt det til. Jeg prøvde å snakke med foreldrene mine igjen, det var helt forferdelig, og alt jeg sa rakket de ned på. Jeg prøvde å forklare de hvordan det var, at det ikke går å trykke på en knapp, så mister man følelsene for den personen… og jeg prøvde virkelig å få de til å forstå at han er en snill gutt, som bare vil meg godt, at ingen har noen gang forstått meg som det han gjør, og at jeg aldri har hatt en så god venn som jeg stoler så masse på. At han ikke er ute etter sex, som de fleste tenker når man hører om en eldre kjæreste, at han ikke er så gammel i hodet som det tallet sier og at vi er oppriktig glad i hverandre. Men uansett hvor mye jeg forklarte de, var svaret ”uansett hvor snill, koselig og søt han er mot deg, har ikke det noe å si så lenge han er så mye eldre enn deg!!” Jeg ringte han med en gang etter denne samtalen, og vi fikk pratet om alt som hadde skjedd, og ble enige om at siden vi elsker hverandre så masse så vil vi komme oss gjennom dette og begge er villige til å kjempe for det og vente så lenge vi må for vi vet at det kommer til å bli verdt det. Hvordan kan jeg få foreldrene mine til å innse at dette er riktig for meg og godta denne gutten? Da de møtte hverandre var forresten mamma 15 og pappa 20 selv, så de burde jo forstå meg bedre enn det de gjør.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei jente på 16,
Du er utrolig god til å beskrive situasjonen du befinner deg i og hvordan du har det i forhold til denne unge mannen. Slik sett er det lett å forstå at en "vanlig" 16-17 årig gutt kan være for umoden for deg. Og neimen om jeg tror sexpresset ville være mindre om du var kjærste med en jevnaldrende. Du er over den seksuelle lavalder, det betyr at det er DU og ingen andre som bestemmer over din seksualitet ifølge norsk lov. Likevel - det er 9 års forskjell i erfaring og opplevelser - så jeg kan også forstå dine foreldres bekymringer. Da du var 7 år og begynte på barneskolen var han like gammel som du er nå! Dine foreldres bekymring kan også forstås som omsorg, om enn det er en omsorg du kanskje ikke trenger, og som i alle fall kjennes som kontroll for deg? Du er verbalt moden og reflektert, likevel opplever du ikke å nå fram til dem med ditt budskap. Mange foreldre strever med å forstå at deres ungdommer faktisk er på vei inn i voksenverden, og at foreldre derfor gradvis må gi slipp på sin kontroll og gi frihet under ansvar, - også frihet til å gjøre feil. Det er bare 2 år til du er myndig, hvordan skal du kunne ta voksne valg, hvis du ikke trener? Dette kan være en gylden anledning for dere alle, for dine foreldre til å slippe frykten, men likevel være der hvis du trenger dem. For deg til å våge å stå opp for kjærligheten (selv om den kanskje ikke varer livet ut). Kanskje kan ikke dine foreldre, slik du ønsker, akseptere og "gi sin tillatelse" til dette forholdet (fordi det strider mot deres normer) - da er spørsmålet om du er sterk nok i din kjærlighet til å trosse dem? Det å bli voksen handler også om å våge å gå på tvers av sine foreldres meninger, tåle angsten for eventuell avvisning.  Hva er det verste som kan skje? Så reflektert som du virker i mailen din, vil jeg tro at du har foreldre som også kan gå en omgang til? Kanskje du skulle vise dem din mail til ung.no og mitt svar? Det er 5 års aldersforskjell hos dine foreldre. I deres foreldregenerasjon var det ikke uvanlig med store aldersforskjeller (5-20 år). Selvfølgelig ikke uten konflikter - men hvilket forhold er det? Kanskje er dine foreldre redde for at du skal "miste" ungdomstida di, ved å bli for tidlig knyttet til en som er voksen? Håper noen av disse tankene kan være til nytte for dere alle -lykke til med livet og fremtiden.
Med vennlig hilsen 


familieterapeuten/ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Problemer hjemme
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om problemer hjemme