Hopp til hovedinnholdet

Mamma har mishandlet oss i alle år.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Dette blir en lang melding, men kun for å forklare dere på en best mulig måte. Moren min har mishandlet meg og mine søsken i alle år. Jeg bor nå hos pappa og har det veldig bra, men all mishandlingen jeg gikk gjennom hos moren min preger meg fremdeles. Det er dager hvor jeg bare gråter, og trenger å gå en tur for å klarne tankene. Jeg går 1. Klasse på videregående skole. Karakterene har gått ned fordi jeg har slitt med konsentrasjonen grunnet moren min, men det går bedre nå. Jeg skriver denne meldingen til dere fordi jeg trenger hjelp. Jeg stoler ikke på psykologer. Vi har vært oppe i 7 rettssaker med moren min, og psykologene i barnevernet har bare trodd på henne (uansett hvor bra vi har det her hos pappa). Jeg kan snakke om dette med pappa, mine søsken og min farmor, men jeg merker at det ikke er nok. Jeg har så mye på hjertet som jeg ikke forteller. Jeg tror jeg trenger noen andre, men jeg har problemer med å stole på folk. Jeg har mange venner, og er veldig godt likt og er en positiv jente, men jeg stoler ikke og klarer ikke å snakke med dem heller (i dette tilfellet). Jeg trenger hjelp til å få klarnet tankene mine. Alt har hopet seg opp, og jeg føler at det har hopet seg opp for mye. Jeg trenger derfor noen råd. Jeg vil forklare dere litt om moren min, slik at dere kan få et bilde av hva jeg og min familie har vært oppi: PS: Hovedgrunnen til at karakterene har gått ned det siste året, er at min søster rømte fra moren min, men ble tvunget tilbake. Jeg er livredd for henne fordi jeg ønsket (og prøvde) å ta selvmord da jeg bodde hos mamma… da jeg ikke så noen utvei. Føler at jeg også må nevne at moren min er alkoholiker, men jeg kjenner henne så pass at jeg VET at det ikke er den eneste grunnen til at hun er som hun er. Følgende som jeg forklarer til dere, har jeg forklart i alle rettssakene vi har vært oppi, men har ikke vært til noen nytte… Men håper at dere forstår, og kan komme med noen råd til hvordan jeg skal takle dette, og hvordan jeg skal klare å holde roen. Mamma har alltid behandlet oss forferdelig på alle mulige måter. Jeg har funnet ut at den eneste måten jeg vil og klarer å forholde meg til henne på, er ved å ikke ha noe som helst med henne å gjøre. Hun bryter meg ned til det ikke går an å bryte meg lenger ned. Deretter drar hun meg bitte litt opp igjen… for å så å bryte meg enda mer ned. Hun har absolutt ingen evne til å føle empati og kjærlighet… tro meg, det har jeg erfart. Jeg har ingen gode minner fra mamma, bare dårlige og triste. Mamma har mishandlet meg og mine søsken så lenge jeg kan huske, og pappa er den hun oftest har ”lesset” skylden over på. Mamma er utrolig ”flink” til å snakke for seg. Hun lyver hele tiden, og vrenger på sannheter som det måtte passe henne. Hun fremstiller alltid seg selv som offeret i situasjoner, og ”speiler” det onde hun selv har gjort over på andre, som oftest pappa. Jeg har utallige eksempler fra alt det vonde jeg har opplevd med mamma, og kommer til å nevne noen til dere. Mamma har mishandlet oss både psykisk og fysisk, men det er den psykiske mishandlingen som har preget oss mest. Jeg flyttet til pappa i starten på 8. Klasse. Omtrent et halvt år tidligere var vi oppe i en rettssak fordi jeg ville flytte til pappa, men jeg fikk ikke flytte. Jeg var så lei meg fordi jeg var så sliten av å bo hos mamma, men jeg holdt ut ved tanken på at jeg hvert fall kunne få flytte når jeg blir myndig (18 år). Det var jo mamma som kastet meg ut, og deretter kuttet hun ut all kontakt med brødrene mine (som bodde og bor hos pappa) og meg. Den uken da jeg ble kastet ut besto av de verste dagene i livet mitt… Ikke fordi hun kastet meg ut, men fordi jeg var så sliten. Bare jeg gikk opp halve trappen var pulsen langt oppe i taket, og jeg måtte legge meg ned på gulvet for å få pusten tilbake. Jeg var på gråten hele tiden og fungerte nærmest som en robot. Jeg fungerte som en robot fordi det eneste jeg prøvde å fokusere på var å spise, se tv, sove og ikke komme i konfrontasjon med mamma. Jeg var så sliten. Det var da jeg merket at jeg ikke hadde klart å bodd der til jeg var 18 år gammel. Mamma hadde nådd målet sitt (ubevisst eller bevisst): å bryte meg ned til det ikke gikk an å bryte meg lengre ned. Selvmordtanker begynte å blafre gjennom hodet mitt, og jeg tenkte på ulike måter å gjøre det på, og jeg prøvde også noen. Slike tanker har jeg ikke nå. Jeg er bare så utrolig takknemlig for at jeg faktisk fikk flyttet til pappa. Det at mamma kastet meg ut er faktisk den tingen i livet mitt som jeg kan takke mamma for. Hovedtingen er at vi går gjennom en konstant redsel som aldri tar slutt. Jeg husker det enda. Jeg var så redd mamma. Jeg gikk og passet meg hele tiden. Jeg tenkte alltid over hva jeg skulle si i håp om at jeg slapp enda en konfrontasjon med henne, enten en direkte eller en ignorerende. Med en ignorerende konfrontasjon mener jeg at hun plutselig bestemmer seg for å ignorere oss i flere timer eller dager for å skremme og gjøre oss redde. Når hun bestemmer seg for å ignorere oss sier hun ikke noe som helst til oss, og svarer heller ikke dersom vi sier noe. Det eneste hun gjør er å se på oss. Hun ser på oss med et blikk som ikke er mulig å beskrive. Du blir bare utrolig redd. Jeg har vært redd mamma hele livet mitt. Jeg husker godt at da jeg var 7 år gammel var søsteren min veldig lei sei. Hun sa at hun ville flytte til pappa, og det var sent på kveld. Mamma gikk og hentet den lille rosa kofferten hennes og begynte å pakke lekene hennes, og sa at hun bare fikk ta taxi til pappa. Søsteren min som var så ung ble jo livredd, og begynte å gråte og skrike. Mamma begynte å dra henne mot døra og hun kjempet imot fordi hun trodde at mamma skulle kaste henne ut på gaten midt på natten. Deretter gikk mamma og la seg, og jeg sto der med søsteren min og gråt. Da jeg var yngre og mamma og pappa var gift benyttet mamma seg ofte av å mishandle oss på en mer direkte måte i de periodene pappa jobbet (han jobbet noen uker og var så hjemme noen andre uker). Flere ganger tvang hun av oss klærne våre, og låste oss ute på terrassen som straff. Vi ble stående lenge, og måtte nærmest be på våre knær om å få komme inn. Det jeg har forstått i løpet av årene er at mamma er ute etter oppmerksomhet og kontroll. I den situasjonen fikk hun begge deler. Hun fikk oppmerksomheten fra oss (fordi vi prøvde å gjøre det vi kunne for at hun skulle slippe oss inn og derfor godta oss) og kontroll (fordi hun opplevde at det å kunne styre oss på den måten ga henne kontroll fordi all vår kontroll var i hennes hender). Mamma har ofte brukt sin nye ektefelle for å skremme og true oss. Det skjer på samme måte hver gang: Mamma hisser ham opp og han kommer til oss som den ”store og farlige mannen”. Selvfølgelig blir vi redde. Vi blir livredde og har ingen andre å springe til enn mamma. Mamma får derfor oppmerksomhet, samtidig som hun kan sette oss på plass (ha kontrollen) og si at det som skjedde egentlig var vår feil og at vi derfor må si unnskyld til henne eller ham. Det var en dag at mamma hisset mannen sin opp på broren min. Han hadde egentlig ikke gjort noe galt, men det hele endte med at han tok tak i nakken hans og dro han opp i tredje etasje. Der ble han sittende resten av dagen og gråte på badet. Fingermerkene satt dypt i ham, og dagen etterpå da jeg sto opp sto han også på badet og gråt. Dette hendte på en søndag, og vi skulle til pappa på følgende onsdag og merkene var fremdeles der! En annen gang kranglet jeg og søsknene mine om hvem som skulle ha de ulike 17.mai-fløytene. Nok en gang fikk mamma mannen sin til å hisse seg opp da han kom og hentet broren min. Han tok ham med inn på badet, og vi fikk ikke komme inn. Jeg kunne bare høre dundring mot veggene eller noe, og har i ettertid fått vite at han dundret broren min sitt hode fram og tilbake. Han var utrolig redd, og søkte derfor støtte og trøst fra mamma. Mamma fikk derfor den oppmerksomheten hun var ute etter og i tillegg var det hun som egentlig kontrollerte situasjonen. Min eldste bror var den som fikk mest kjeft, klager og negative holdninger fra mamma i en periode. Jeg husker til og med at mamma kastet vann på ham fordi han ikke likte bollene fra bakeriet hennes. En annen gang slo hun krok på foten hans samtidig som hun holdt armene hans bak ham. Han datt derfor og slo seg hardt i ansiktet. Da broren min var 12 år gammel var han utrolig sliten. Han skrek ut at han ville ta selvmord, og ikke leve lenger. Min ”rolle” hos mamma var lenge å prøve å holde roen. Jeg gikk hele tiden og minnet søsknene mine på om å være rolige, ikke krangle, ikke ha høy lyd på tv-en, ikke konfrontere mamma osv. Det er utrolig fælt å bli mishandlet selv, men det verste er mange ganger å måtte se på når noen du er glad i blir det. Det har jeg opplevd mange ganger, og jeg gjorde derfor alt for å unngå slike situasjoner. Jeg prøvde å gjøre alt mamma ville og forventet at jeg skulle gjøre i håp om at hun ikke skulle være så fæl mot søsknene mine. Som nevnt, er det den psykiske volden som er verst. Jeg har prøvd å forklare det litt kort i punkter for at dere best mulig skal forstå hva mamma gjør mot oss: - gjør narr av oss - gir oss sårende eller sinte blikk - gir oss eller andre skylden for noe hun har gjort… Hun har ”aldri” feil. Mamma har faktisk aldri sagt unnskyld til meg… Alt ”er” jo noen andre sin feil. - får oss til å ”forstå” at vi ikke er verdt noe og at vi ikke duger til noe… at vi bare er en pest og en plage. - får oss til å ”forstå” at det ikke bare er hun som hater oss, men også alle andre. - får oss til å tro at hun kan bestemme alt og at hun vet alt vi gjør. - lyver til oss konstant, og selv om vi ”tar henne på fersken” så står hun enda på sitt. Deretter begynner hun å få oss og andre til å fokusere på en bagatell som hun deretter legger stor oppmerksomhet rundt slik at det hun gjorde ikke skal virke så galt, og for at vi skal glemme det. Selv om hun legger oppmerksomheten rundt en bagatell så betyr ikke det at det hun skaper oppmerksomhet rundt er sant…. Og det er det som oftest ikke - gjør oss redde - gjør oss usikre Jeg har nevnt noen eksempler på vonde ting som har skjedd hos mamma opp gjennom årene, men det er så utrolig mange flere, men jeg har ikke kapasitet til å gå gjennom alle. Det viktigste dere trenger å vite er at vi hos mamma går gjennom en konstant redsel som aldri tar slutt, og hun bryter oss ned så langt hun klarer til hver en tid. Samtidig prøver hun å fremstille seg selv som ”den perfekte mor” utad, men det er noe helt annet som foregår bak hjemmets fire vegger. PS: Dere lurer kanskje på hvorfor mamma kuttet meg og brødrene mine ut da hun kastet meg ut? Mamma beholder på personer i livet sitt så lenge hun har bruk for dem. Hun hadde ikke bruk for oss lengre. Vi hadde blitt brutt ned så langt som det var mulig, og vi var kommet til det punktet at vi ikke lengre gjorde eksakt som hun forventet, og hun kastet oss derfor bort som boss. Senere tok hun litt kontakt igjen for da trengte hun oss. Hun forsto at hun tapte ansikt ved å ikke ha kontakt med oss, og tok derfor kontakt igjen. Søsteren min har hun ikke brutt kontakt med på den måten, og jeg er sikker på at det må komme av at hun enda har bruk for henne. Uten henne fremstiller hun seg selv i et veldig dårlig lys overfor andre. Hun er det eneste barnet som er igjen der ute med mamma. Tre av oss fire bor altså hos pappa, og den fjerde har også i lang tid prøvd å komme seg bort fra mamma. Så.. dette var litt av livshistorien min, og jeg håper dere kan komme med noen råd eller vise ord. Samme hva det måtte være. Jeg merker også at bare å skrive dette brevet roer meg litt ned.. Jeg får virkelig satt meg ned, og får et større perspektiv over mishandlingen hos mamma. Dere skal bare vite at jeg har det veldig bra.. det er bare dette med mamma som fremdeles preger meg... og det vil jeg få en slutt på.

SVAR

Besvart 07.04.2011 09:05:14
account_circle