Hopp til hovedinnholdet

Hei! Jeg er ei jente på 16 år som har et hode fult av tanker. Jeg pleide å være ei sprudle...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei! Jeg er ei jente på 16 år som har et hode fult av tanker. Jeg pleide å være ei sprudlende og glad jente som ikke var redd for nye utfordringer her i livet. Iløpet av de siste årene har jeg blitt til ei jente jeg virkelig ikke liker å være. Jeg føler for å være mye alene i perioder, er ofte lei meg, tenker alt for mye, føler meg ensom og er redd for å sove om nettene. Jeg har en flott kjæreste, mange gode venner og en super familie, så jeg skjønner ikke hvorfor følelsen av ensomhet er der.. For 3 år siden fant jeg ut at pappa har alkoholiker, jeg ble veldig redd og hviste ikke hva jeg skulle gjøre. Han lå å sov hele dagen, og når han var våken så drakk han, men han skjulte det sånn at ikke jeg skulle få mistanken. Han snakket ikke med meg på flere dager, og jeg måtte klare meg alene de fleste gangene jeg var der. (mamma og pappa er skilt) Mamma hentet meg når hun fikk en anelse av at noe var galt, og hun fortalte meg at det var derfor dem gikk vær til seg. Hun ville at jeg skulle finne ut dette selv, istedenfor at hun skulle fortelle meg det. Han har lovt meg gang på gang at han skal skaffe seg hjelp, men det skjer aldri og jeg har blitt vant til å bli skuffet. Han nekter også for at han drikker og for at han i det hele tatt har et alkohol problem. Han gjemmer drikka si overalt, men han skjønner ikke at jeg er smart nok til å alltid finne ut hvor han gjemmer ting. Jeg skjønner godt at det er vanskelig for han å innse at han har et problem og å få hjelp, men den følelsen jeg sitter igjen med når jeg får vite at han har skuffet meg er ikke noe god. Dette gjorde også til at jeg sleit med selvmordstanker og kuttet meg. Det er fælt å tenke tilbake på, men det gjorde så jeg følte meg bedre. Jeg har klart å komme meg bort fra det i over ett år nå, og er stolt over meg selv for at jeg har klart det. I november 2010 døde farfar, altså faren til pappa. Noe som har gått veldig hardt utover meg. Han var min beste venn og stilte alltid opp for meg når jeg trengte hjelp. Han fikk lunge kreft, og jeg viste med en gang at dette kom til å gå galt. Jeg sliter enda med sorgen, og jeg tror det er det som har mye skyld i at jeg har sjerma meg litt for resten. Jeg går første året helse og sosial og har lagt planer for å bli sykepleier, det er det som er drømmen min. På en måte virker det som om jeg har perioder hvor jeg er helt nede i kjelleren, og når jeg er i de periodene spiser jeg veldig lite, ligger veldig mye på rommet mitt og vil helst ikke bli forstyrret. Jeg hater at ting er sånn, for jeg vil virkelig bli den sprudlende og glade jenta igjen!! Dette ble et veldig langt "brev", men jeg trenger noen å dele tankene mine med.. Hilsen jente 16

SVAR

Besvart 01.05.2011 22:36:16
account_circle