Hopp til hovedinnholdet

Slitt veldig med angst og depresjon

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Jeg har det siste året slitt veldig med angst og depresjon, mye av det er nok pga min barndom og andre ting jeg har opplevd. Helt fra jeg var ganske liten ble jeg lært opp til at det var helt OK å bli slått dersom man sa eller gjorde noe galt. Det var en dagligdags ting. Da jeg var mindre hadde jeg den konstante redselen der, man var aldri helt sikker på hva slags humør pappa var i så redselen var der, konstant. Selv om det egentlig ikke er det jeg sliter med, at jeg er blitt slått, Men ting som er blitt sagt, ting som skjærer dypt i sårene. De gangene jeg krangler med faren min sier han som oftest noe som jeg ikke en gang trodde et menneske kunne få seg selv til å si. Slike ting som '' En dag dreper jeg deg, din jævel unge'' , '' Jeg skulle ønske du aldri var født'' osv. Det er rett og slett litt for jævlig å høre, spesielt fra en som skal være den personen som bryr seg mest, og passer på deg. Ordene vil aldri bli glemt. Jeg husker så godt noe som skjedde etter en krangel med mamma og pappa.. De hylte, skreik, banna og skjelte hverandre ut. Etterhvert begynte mamma å true med å ta med meg og min bror å gå. Hun tok med meg og min bror ut i bilen og vi kjørte. Jeg var så liten, så redd, så utrolig redd. mamma grein, ikke jeg. Jeg bare skalv, jeg kjente den redselen jeg alltid hadde kjent når de kranglet. Jeg klarte faktisk ikke få frem en eneste tåre. En annen gang var meg og pappa på hytta, jeg hadde besøk av ei venninne der. Meg og pappa kranglet litt, til slutt tok han tak i meg og heiv meg ned trappa. Det første jeg tenkte da jeg lå der på bakken var at jeg visste ikke helt om det var ydmykelsen foran venninna mi eller redselen jeg kjente som var verst. Før når jeg kranglet med denne venninna pleide hun å si slike ting som '' Min far slår meg ihvertfall ikke'', '' jeg har ihvertfall noen som bryr seg om meg '' osv. DET var noe som såra meg, noe så jævlig . Fler hendelser hvor pappa har ydmyka meg, men jeg har ikke gidd til å skrive de... Kuttene på armen, de hjelper meg, hjelper meg med å roe meg selv ned når jeg har det som verst. Ikke mange vet om kuttene, noen. Jeg hater når folk sier til meg '' Du må ikke gjøre det, det ser så vondt ut! ''. Det er ikke vondt! Det er ikke de dype kuttene som er vonde, det er inni meg, det er der det er vondt. Det ene arret mitt er midt på armen. Jeg laget det i sterkt sinne. Sinne for noe dumt jeg hadde gjort, jeg straffet meg selv. Det hjalp. Men det dumme var at jeg ikke tenkte veldig over hvor jeg gjorde det, så det ble midt på armen. Jeg som alltid går med t-skjorter måtte jo nesten si noe annet når noen spurte hva som hadde hendt. Jeg sa det var katten min, det er faen med den dummeste tingen jeg har sagt. Men heldigvis var det mange som trodde på det. Eller? Trodde og trodde? Latet ihvertfall som de trodde det. For i ettertid har jeg funnet ut de visste det. Jeg snakket med læreren min i dag ( Jeg har sånn time med hun en gang i uka pga jeg sliter med ADHD) Hun fortalte at hun gjerne ville bli sosiallærer til neste år. Hun sa til meg at jeg kunne snakke med henne om det var noe, for hun visste at jeg gikk mye til helsesøster. Så sier hun - Jeg ser at du bærer på noe, noe tungt. Jeg ser disse tingene sa hun mens hun pekte litt forsiktig på armen min. Egentlig tenkte jeg at jeg var utrolig glad for at noen ser at jeg sliter, noen ser at jeg bærer på disse tingene, men likevel, hva hjelper vel det? For ca noen måneder siden begynte jeg å prate med helsesøster, det er noe jeg gjør fast en gang i uka. Det hjelper litt å kunne fortelle det til noen, sette ord på følelsene. Jeg vil ikke fortelle slikt som dette til vennene mine, jeg vil ikke at de skal vite om min barndom, heller ikke om slik som jeg har det nå. Men jeg suger til å skjule det, ting blir bare mer og mer synlig. Helsesøster har kommet med et forslag at jeg kan begynne å prate med noen i ABUP. Jeg vurderer det... Jeg sliter også med dårlig selvtillit. Mange tror kanskje jeg har ganske bra selvtillit for at jeg kanskje får det til å virke sånn, ikke vet jeg. Men i ihvertfall, det eneste jeg ser når jeg ser meg selv i speilet er et menneske som er helt verdiløst, som faktisk må kutte seg selv til å føle seg bedre, jeg føler meg patetisk. Kroppen min er min verste fiende, jeg føler meg feit, jeg spyr opp maten min nokså ofte, jeg føler meg så mye bedre av det også, føler meg litt mer hel... Jeg kan ikke noe for det.. Jeg tror noen av disse tingene har vært med på å skape den personen jeg er i dag. Utenpå er jeg ganske hard, jeg virker veldig bitchete har jeg blitt fortalt mange ganger. Men vær så snill, ikke døm meg. Du kjenner meg ikke, ikke innsiden. Jeg er svak på innsiden. Derfor må jeg virke hard på utsiden så jeg ikke lar folk trenge gjennom, å få se hvor svak jeg egentlig er. Jeg vil på en måte ikke at folk skal vite disse tingene og på en måte vil jeg. Jeg har mange gode venner som jeg vet at hadde støttet meg 110% om jeg hadde fortalt de disse tingene, men jeg vil egentlig ikke involvere dem, la dem vite hvordan jeg har hatt det hjemme. Jeg tror det beste er å holde dem utenfor dette. Vennene mine er så lette å snakke med, de støtter meg uansett om det jeg har gjort er utrolig dumt, de gir med råd, de er der, de holder min hånd uten å alltid måtte si noe, De simpelthen lyser opp hverdagen min! På skolen trives jeg, jeg trives så utrolig godt. Jeg trives så godt at jeg faktisk ikke gleder meg til helg, jeg liker ikke helg så godt egentlig. Når jeg kommer hjem fra skolen er det som å gå fra himmelen til helvete, sånn helt seriøst. På skolen har jeg vennene mine som gir meg klemmer hele tiden og viser at de bryr seg så inderlig om meg. Når jeg kommer hjem blir jeg bare trøtt, deppa og trist. Jeg vet faktisk ikke helt hvorfor, fordi jeg krangler jo ikke konstant med foreldrene mine, men jeg tror bare det er depresjonen. I dag måtte jeg faktisk hjem på skolen, fordi alt bare surra rundt i hode mitt og følelsene bare tok helt av, som om jeg ville sette meg ned å grine. Jeg skjønner egentlig ikke det siden jeg har egentlig i ganske godt humør. Jeg kan lett gå fra å være utrolig blid til å bare ikke orke mere. Det eneste jeg gjorde fra jeg kom hjem fra skolen var å legge meg ned å senga, dra dyna langt over hode å bare ligge der i timer å stirre i veggen. Senere skulle jeg egentlig på konfirmasjons møte, jeg orka ikke. Orka ikke ut blandt folk... Alt dette har jeg tatt til meg mot og fortalt til helsesøster, og etter en samtale i dag fortalte hun at hun kommer til å fortelle dette videre til barnevernet å til foreldrene mine. da hun fortalte det gikk jeg bare. jeg sa '' jeg har ikke noe mere her å gjøre '' så gikk jeg... da jeg kom ut måtte jeg komme meg til nærmeste toalett. først ble jeg svimmel, utrolig svimmel, klarte nesten ikke gå. jeg fikk angstanfall, begynte å svette, fryse og hyperventilere. som om ting ikke er ille nok så skal hun fortelle dette videre. har hun lov til det syns du? hilsen fortvilet jente ...

SVAR

Besvart 01.05.2011 12:44:17
Jeg synes også du bør lese:
attach_file

Panikkangst

Panikkanfall er noe alle kan oppleve å få. Det er ikke farlig, men veldig ubehagelig. Har du litt mer kunnskap om hva som skjer i kroppen ved panikkanfall, kan det være til hjelp.

 

Les mer
account_circle