Hopp til hovedinnholdet

Venninnen min får ikke lov å ha guttevenner

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei! Jeg vet ikke hvilken emne jeg dette egentlig er, og siden det ikke går å sende inn under "vennskap", så sender jeg det inn under "peoblemer hjemme". Det er ikke jeg som har problemer hjemme, jeg har det fint, jeg. Det er venninna mi. Jeg vet egentlig utrolig lite om hvordan hun har det hjemme, men jeg skjønner da en del. Hun har en norsk mor, som er kjempehyggelig og alltid like hjelpsom. To søstre og en far. Det er faren jeg går og tenker på. Jeg har bare møtt ham èn gang, og jeg må innrømme at jeg ikke husker noe srlig av det. Men han er fra Tyrkia, vokst opp i Iran, og han er muslim. Derfor er også døtrene muslimer, og moren deres. Faren jobber hele tida, moren er alltid på kjøkkenet. Problemet er at venninna mi får ikke lov til å være i nærheten av gutter, og hvis faren får den lange nesa si oppi at hun i det hele tatt har kontakt med dem, så "flytter han henne langt vekk", som venninna sier. Venninna mi forelsker seg som alle andre, og hun har ikke noe mindre kontakt med gutter en det alle andre har. Dette forteller hun ikke til faren, og hvis en av søstrene kommer forbi, trekker hun seg raskt vekk fra guttene. Men det er mobbere på skolen også, noen skikkelig råtne tomater i A-klassen. De slår egentlig like hardt ned på meg som de gjør på venninna mi, men det er venninna mi som tar seg nær av det. Vi er outsidere, jeg og venninna mi, og vi hates av... de fleste. Det starta vel med at jeg ble "Blacky". Begynte å bare kle meg i svart, høre på heavy metal og punk, snakke mindre og mindre... Så begynte venninna mi også sånn, og nå omtales vi begge som gothere, selv om vi ikke er det. Venninna mi begynner å gråte hver dag, hun får høre at hun er stygg, feit, at alle hater henne, at hun er dum, og at hun er pakkis. En gang ble jeg så sint at jeg trampet rett bort og spytta den jævla neseapen i trynet. Jeg vet det ikke var riktig, men jeg har temperament. Venninna mi nekter meg å si ifra til kontaktlæreren vår, ei dame i 40-åra som er kjempesnill. Grunnen er at det kan hende læreren vår sier det videre til denne muslimske faren, og da må hun bytte skole! Jeg er livredd for at venninna mi skal bytte skole - hun er bestevenninna mi og den eneste venninna jeg har. Men en dag sa jeg at jeg skulle på do, og jeg gikk rett til læreren vår. Jeg begynte faktisk å gråte, noe jeg nesten aldri gjør. Jeg s aat hun ikke måtte si det til venninna mi sin familie, og jeg fortalte om mobbinga. Læreren skulle holde tett, men snakke med mobberne. Jeg løy for venninna mi. Var det riktig av meg? Og dessuten tar ikke lærerne tak i mobbing. Ikke ordentlig. De sier "Jeg skal snakke med dem.", men de gjør egentlig ingenting. Jeg synes alle mobbere skal bli utvist, jeg synes skolen skal slå HARDT ned på det. Jeg synes hun skal snakke om mobbing foran hele 6. trinn, jeg synes de skal gjøre noe.¨ Så er det tilbake til faren til venninna mi. Han skulle egentlig ta med hele familien til Iran og være der i tre hele måneder. De skulle egentlig ha dratt nå. Men sånn ble det ikke. Grunnen er at moren nektet å dra, hun nektet døtrene å dra. Venninna mi begrunner dette med "Det er så mye styr der nede nå.". Ok, jeg vet at det muligens er litt styr der nede. Men jeg tror ikke at det er hele grunnen. Faren dro - og som jeg har skjønt på venninna mi, er han ganske så sjefete. Storesøstera til venninna mi er 14, venninna mi er 12. Jeg... jeg tror faktisk faren har noen planer. Noen planer om å gifte dem bort. Jeg vil ikke at det skal ende sånn. Jeg vil ikke at venninna mi skal ha den faren engang. Jeg er bare sint, sint, sint og veldig lei meg. Hva skal jeg gjøre? Hva KAN jeg gjøre? Jeg vil bare at venninna mi skal ha det bra. Jeg blir sur på henne ofte. Hun hermer etter meg, er forfengelig. Men likevel er jeg så utrolig glad i henne, og jeg vil bare at alt skal være fint. Svar fort, vær så snill! Hilsen jente på 12

SVAR

Besvart 03.06.2011 10:19:21
account_circle