Hopp til hovedinnholdet

Livet mitt er snudd på hodet og jeg er deprimert, hva kan jeg gjøre?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Deprimert hele tiden, og hater å se på meg selv i speilet.. Før var livet mitt helt perfekt, ja faktisk kunne det ikke blitt bedre! Jeg hadde gode venner, 5-6 stk! Og hu ene, hu var spessiell og min apsolutt bestevenn! Jeg gjorde alt med henne, fortalte henne min innerste hemmeligheter, klemte henne hver dag og vi var ALDRI fra hverandre. Vi var en lykkelig vennegjeng på 5 stk. Og jeg ridde også mye, jeg elsket å ri og levde for det! Jeg var på ridehelg, hadde mange venner i stallen, og det beste av alt; Bestevennina mi var også å ridde i stallen! Så vi ridde hver dag, jeg var super happy! Men da var jeg liten, ca 13-14 år. Ting var lettere da, det erfarte jeg etterpå.. Nå sitter jeg bare å tenker tilbake på hvordan tiden var. Hva jeg hadde, og hvor lykkelig jeg var. Nå hadde jeg ikke mine bestevennr lengre, de hadde ditcha meg når vi begynte på ungdomskolen. Jeg hadde jo min andre bestevenn, men hun var aldri hos meg. Jeg fikk en annen bestevenn på skolen, hu likte jeg og hu likte meg. Vi ble bestevenner, men hun var ikke likedan som mine forrige bestevenner. Pga de hadde kalt meg feit og stygg, så hadde jeg TOTALT mista selvtilitten. Jeg klarte ikke se på meg selv i speilet, ble redd for folk og til slutt ble jeg helt stum. Jeg spiste ikke noe, så jeg var utrolig tynn (ribbeina vistes!) Mamma ble bekymra og en kveld fortalte jeg henne alt. Hun trøster meg i timesvis, og den natta tenkte jeg på alt som hadde skjedd. På skolen ble det ikke bedre, jeg turte så vidt reise meg fra pulten, for da ville nok folk se på meg. Jeg turte vertfall ikke gå å hente bøkerne, så lærerne og folka kalte meg lat. Og jeg turte aldri å lese høyt i timen, da ble stemmen min pipete og klassen lo av meg. Jeg gråt inni meg, mens jeg smilte utenfor.. Bestevennina mi (fra skolen, som ikke var med meg i fritiden) Hun var jo i min klasse. Så vi ble 3 jenter- meg, mi bestevenn fra klassen og hu som jeg alltid hadde vært venn med. Vi lo og koset oss, og jeg ble snart trygg på meg selv. Men det varte IKKE lenge- de andre jentene kom til oss, og jeg følte meg som en grå MUS! Jeg var såå stygg, jeg hadde jo fettet hår som så helt mongo ut, og mine øynebryn var så stor og bustete at jeg hadde klippa de , og da ble de ENDA styggere! Og jeg gikk i stygge klær, og ja- hele meg var stygg. Jeg ble stum igjen, og sa aldri noe. Lo av og til, men det var bare fordi de andre gjore det. De andre jentene, de var kjempepene! Langt mykt hår, nydelige øyenbryn, fin sminke, de var kjempetynne og lange. Jeg merka at bestevennen min fra forrige skolen min, var mere med dem enn meg. Til slutt ble det slik at hu ikke var med oss lengre. Hu var bare med dem. Hun sa ikke hei til meg når jeg smilte, og hu gikk forbi. Jeg kunne gå med dem, og snakke litt å sånt, men jeg FØLTE at de ikke ville ha meg der. så til slutt satt jeg bare med hu andre bestevennina. Bare oss 2. Jeg var livredd for at bestevennina mi fra barneskolen skulle ditche meg og, men hu gjorde ikke det. Men hun var ikke noe med meg, men bare med de andre jentene. De kom aldri til meg å snakka, jeg måtte gå til dem- og da følte jeg at de ville at jeg skulle gå. Neste dag jeg kom, så jeg at bestevennina mi fra skolen satt sammen med jentene og flettet håret deres. slik hadde hun aldri gjort på meg.. hu smilte og lo til dem. Jeg gråt, men tørket vekk tårene. Gikk på plassen og noen få tårer rant ned. Hun vet ikke noe om det, jeg har sagt litt men hu har sagt at vi skal være venner i 10 år til, men nå tviler jeg. Hun ser ikke ut til at hu vil være hos meg, sier jeg : Hei ! så sier hun hei tilbake og går.. til jentene. Og når vi er på tur, får jeg ikke lengre være med henne i teltet, jeg måtte sove i et anna telt. enda jeg spurte pent.. å jeg har invitert henne hjem til mg for å se film, men hu sier bare nei. Trur ikke hu liker meg noe egentlig, men hva skal jeg vell gjøre med det? Hu har valgt jentene. Hele livet mitt ble snudd opp ned når 2010 var slutt. Jeg mista mine bestevenner som jeg levde for, jeg kom i en rideulykke å måtte slutte å ri, jeg ble deprimert og gråt hver dag, jeg ble sur på folk og hylte ut at de skulle pelle seg vekk, jeg mista min kjære hannkanin som jeg også levde for, jeg hatet meg selv og utseende.. Utseende ; liten, ca 1.54 cm. Føler meg som en mus ved siden av alle andre jentene som er så høye! Jeg har store armer, og beina ser ut som om det er klasket 10 etasjer med fett på, bokstavelig talt. De er bare så feite! Magen min ser helt gravid ut, helt sant! Den er helt hard og oppblåst å den blir ikke tynn! (Jeg har tenkt lenge på å spy, for å bli tynn- men jeg HATER å spy!) Og så har vi da annsiktet.. det er verst. Jeg har en diger STOR ekkel nese som jeg føler alle stirrer på. Øynene mine er store, det har folk sagt. Jeg har heldigvis ren hud, og det prøver jeg å se positivt på. Men så har jeg DEN store leppa og DE stygge øyenbryna! De er liksom så store, napper jo hver jævla dag men de vokser jo ut på Ètt minutt!! Også vokse det hår i midten- IKKE FINT! Jeg hater meg selv og vil alltid gjøre det. Og tennerne er gule og stygge, de er bare så uglye. Jeg har også lenge tenkt på å dø, og hver gang jeg ser mine forrige bestevenner så.. så gråter jeg. De er blitt så høye,så pene og tynne- og de har over 10 venner.. og gutter svimler rundt dem. De har alt. Og jeg? jeg er fortsatt liten og stygg, og ingen gutter liker meg. Har lenge hatt lyst til å bare knivstikke meg, eller hoppe utfor brua, eller strøm i meg, men jeg har også tenkt på hva mamma og søstrene mine ville sagt. Jeg er omtenksom, men noen ganger vil jeg særriøst bare dø. Og hver gang tenker jeg på hvordan livet mitt var, og hvor jævlig det er blitt. Jeg har så lenge prøvd å bli pen, jeg har prøvd å ordne øyenbrynene og få ny hårfrisyre, men allikavell er jeg den jeg er. Jeg vil ikke være meg, jeg vil dø også bli en annen. en jente som er populær, har over 20 venner og Èn perfekt kjæreste, dyreglad seff, tynn og pen, og alle missuner. Men jeg blir ikke det- aldri. De eneste bestevennene jeg virkelig elsker- er dyrene. Jeg har 2 nydelige kaniner som virkelig forstår meg og er glad i meg. Jeg kan si alt til dem, og det hørtes bare freaky ut.. men det er sant. Også hunden min. Er jeg lei meg så kommer hun og trøster meg. Jeg vil begynne å ri, men jeg tørr ikke etter ulykken. jeg vil, men er for pysete. Dessuten er det så mange folk i stallen og jeg er folkeredd (helt sant) Jeg tørr ikke snakke til folk, si f.eks: flytt deg! Og sånt. Tørr ikke banne engang, og det syns gutter er kult nemlig. Jeg er liksom bare en helt stille jente som bare er stille.. aner ikke hva mere jeg skal skrive, alt er bare jævlig. Håper du/dere kan hjelpe meg. Tørr ikke dra til psykolog og slike skumle folk og fortelle alt, og jeg trur jeg har sosial angst og vanlig angst. ALT ER GALT MED MEG!!!!!!!!

SVAR

Besvart 30.08.2011 22:10:00
account_circle