Hopp til hovedinnholdet

Krangler hjemme hver dag

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Jeg føler at jeg lever i en krig hjemme. Vi krangler omtrent hver eneste dag! dette har pågått i 6 år snart. Det er stunder som vi ikke krangler på. Problemet er at moren min er narkoman, og jeg har slitt med dette siden 3 klasse. (Jeg er i slutten av 10 klasse nå). Det tok meg nesten 7 år å komme over at moren min aldri blir frisk nok til at meg og min bror(13) kan bo hos henne, som vi begge ønsker. Min bror krangler sjeldent med pappa og stemoren min. Det som at stemoren min vil at jeg skal fordufte. Vi er venner kanskje 30 dager i året, resten av de 320(?) dagene, krangler vi hele tiden. Vi krangler om alt fra skole, fritid, venner, småting og sånt. Hun har sagt flere ganger at hvis det hadde vært lov å slå barn så hadde hun gjort det. Pappa sier ikke noe imot det. Det frister å bare si at hun kan banke meg opp, bare sånn at hun kan roe seg ned litt.Jeg har blitt mobbet på skolen i 7 år, og litt av og til enda, men det er ikke noe serlig å bry seg om, syntes jeg. Jeg er så vant til det nå, at jeg ikke legger merke til det lenger. Jeg begynte å skade meg selv for et halv år siden. Jeg finner trøst i det, og musikk. Og kanskje av og til bøker. Jeg sliter veldig med å slutte, men rekorden min er 2 og en halv uke. Vennene mine vet hva som skjer, men jeg nekter de alle å gjøre noe for å hjelpe, for jeg er livredd for at pappa eller stemora mi skal finne det ut og sende meg vekk eller noe sånt. Jeg vil reise bort, men tørr ikke. Jeg vil være venner, men det er umulig, så lenge jeg må tåle fjeset på stemoren min hver dag. Jeg har kjempelyst til å reise vekk en god stund, men jeg har ikke mot til det. En stund i vinter gikk jeg rundt med selvmordstanker, men vennene mine, som er de aller beste, fortalte meg hvor mye jeg betyr for dem. Jeg greide ikke å gjøre det. Jeg er livredd for at det skal skje mamma noe, hun er en av de to grunnene til at jeg fortsatt lever; og vennene mine. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om familien min, det virker som de alle missliker meg pga selvskading og det faktum at jeg alltid snakker dritt om foreldrene mine til dem. Jeg har snakket med diverse folk på ABUP, Regnbuen, og helsesøster, men det hjelper ingenting! Noen tips for hvordan jeg kan takle dette?

SVAR

Besvart 15.03.2012 10:31:03
account_circle