Hopp til hovedinnholdet

Problemer hjemme. Faren min er aggressiv og moren min skviser meg ut.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Vel, problemer og problemer hjemme – jeg vet ikke om det er satt helt riktig, men jeg måtte bare velge et emne, og det er jo egentlig et problem vi har i familien. Min familie består av min far, mor og lillesøster på 12. Vi har det helt greit, vi har ikke den beste økonomien, men den er bra nok. Jeg ville på en måte ikke hatt en annen, men på en annen side ville jeg kanskje det, for det er så ofte det hender at jeg ikke blir behandlet slik jeg kanskje synes selv jeg burde. Er det en ting jeg vet, er det at faren min er ganske spesiell. Han har vokst opp i en familie der høylytte fedre er det som setter barna på plass, men nå var jo han én av tre gutter, og i min familie er det kun søsteren min og meg. Men han skriker veldig mye. Og han slår gjerne i vegger. Jeg kunne huske da han ofte ble sint da jeg var yngre. Da de voksne hadde satt seg for å se på TV og jeg kanskje ikke fikk sove og ville heller ligge i deres seng. Det var der jeg følte meg trygg. Men da klikket det ofte for ham, og han ville ikke slå meg, selv om han truet meg med det noen ganger. Han var kanskje ikke voldelig, men hardhendt. Han knuste et vindu da vi var på ferie en gang, kanskje det var et uhell, eller ikke. Grunnen var at jeg var 8 år og var fast bestemt på og ikke være med på tur med familien. Jeg skjønner jo at det kanskje ikke var verdens beste måte å vise barnet sitt hvem som “bestemmer” hvem som skal på tur og ikke, men det er sånn han reagerer. Og det er slik jeg har hatt det gjennom barndommen, uten at noen har visst det, sett det eller hørt det. Det var hendt, da. At han har blitt sint på vennene mine eller lillesøsteren min sine – og gjerne skreket til dem. Det er en venninne som tydeligvis ble “sparket” eller noe slikt, men jeg var ikke hjemme da, og pappa unnskyldte seg senere. Det henger fortsatt i luften. Jeg kan sette meg ned mens vi ser på Nytt på Nytt sammen med dem, men se på faren min som om jeg egentlig ikke kjenner ham. Hvem er han? Kan jeg si hva jeg vil til ham? Kan jeg stole på ham? Det er faren min. Og han har et godt hjerte. Men han skremmer meg oftere enn han gjør meg glad. Han har såret meg ved å kalle meg feit og lat – fordi jeg sitter inne og skriver på dataen selv om det er sol ute. Og jeg vet jeg ikke er feit, jeg er 1.75 høy og veier 64 kilo. Men jeg elsker å skrive, det er min lidenskap, han har bare ikke forstått det, for han har vokst opp under en hel annen tid. Før kunne jeg beregne når han ville bli sint. I det siste har det blitt plutselige anfall, så jeg har avlyst avtaler med venninner og bursdager bare for å sitte alene på rommet mitt. Det var én ting. En annen ting er at jeg har blitt ganske deprimert av det. Jeg vil bare være inne og skrive på noveller, dikt og artikler – selv om ingen får lese dem. Og jeg fikk min første kjæreste før jul i fjor, og han har passet godt inn i familien, det har ikke vært noe problem. Pappa er snill mot ham også. Det har hendt jeg har grått når vi er sammen, men grunnen min er bare at jeg er sliten, eller så prøver jeg å finne på en annen unnskyldning… Det er ikke lett. Jeg har blitt så deprimert av Norge og å bli stengt ute av venninnegjengen for å ikke ha deltatt på “pinnebrød-partyet” deres, men det pleier å være av grunnen at jeg har låst meg inne på baderommet hjemmet. Så viser det seg at mamma ville ta med meg og søsteren min – pluss hennes bestevenninne og moren hennes – som er en god venn av mamma. Jeg kjenner dem godt, jeg også. Planen var at jeg også skulle få være med, helt til kjæresten min lurte på om jeg ville være med til London i år, for han er halvt engelsk – og feire nyttårsaften med hans slektninger som bor der. Og så klart ville jeg det! Først trodde jeg at jeg da skulle betale reisen selv, for jeg har fortsatt ikke brukt noe av konfirmasjonspengene mine ennå, og vil bestemme selv hva jeg vil bruke dem PÅ. I tillegg til at jeg har fått jobb med veldig god lønn, så jeg kan fortsatt spare til førerkort om det er det mine foreldre heller vil det skal gå til. Så viser det seg at mamma og de andre reisende heller vil reise til London i NOVEMBER som kommer nå. Og de vil ikke ha meg med. De vil bokstavelig talt.. ikke… ha meg med. Lillesøsteren min tror jeg vil “plage” dem hele tiden og ødelegge reisen deres. Er det en god nok unnskyldning til at jeg ikke får være med? Jeg skulle betale den ene reisen til London HELT selv, den til julen – så hvorfor kan ikke mamma bare tenke: “Likt skal være likt,” og betale for meg og søsteren min en tur nå? Er det en god nok unnskyldning det også? Én ting er at mamma og søsteren min alltid drar til Sverige sammen med den andre familien, og jeg synes det er greit, for Sverige er ikke så fantastisk. Men at de drar helt til LONDON også vil de ikke ha meg med på grunn av det? Jeg blir jo såret av det. Spesielt at de til og med har bestilt turen bak ryggen min, og mamma ga meg ikke en eneste blikk-kontakt mens hun fortalte det. Hva skal jeg gjøre? Faren min og jeg har et utrolig dårlig forhold, og nå vil ikke mamma ha meg med på langhelg-tur til London, heller?

SVAR

Besvart 24.10.2012 11:14:25
account_circle