Hopp til hovedinnholdet

Har aldri turt å si at jeg bare vil bo hos mamma.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

hei, bra dere har sider som dette, har ingen andre å snakke med. Mamma og pappa ble skildt når jeg var ca 6 år og da valgte jeg å bo hos begge, sikkert fordi søsteren min ville det og fordi jeg syntes synd på pappa siden mamma forlot han. Han har aldri vært en far for meg, eller brydd seg om hvordan jeg har hatt det, han ble også skuffet da jeg kom til verden, etter det mamma sa, samtidig som hun ledde, det såra veldig mye. Men iallefall har jeg aldri turt å sagt at jeg bare vil bo hos mamma, og da gidde moren min og stefaren min 1 sjanse der jeg skulle si ifra til pappa sånn at jeg kunne bli bare hos mamma, og det gjorde jeg, uten pappas tilatelse, men det brydde ikke meg så mye.. etter 2 uker hos mamma ble mamma lei meg, og sa at jeg måtte være annenhver uke, fordi hun ikke orker å ha meg der, det er ufattelig sårende fordi vi hadde en avtale om at jeg kunne bo fast hos mamma. I tillegg bidrar jeg med alt hjemme, jeg vasker rommet HVER dag, og rydder og fikser huset også. og når jeg spør om å være bare 1 dag til så benekter stefaren min det, selvom jeg er ''englebarnet'' i huset, og mamma påvirkes alltid av stefaren min, hun driter i meg og søstra mi. På helgen tenker jeg at jeg kan ha en koselig helg med mamma, men det ender som regel opp med at jeg sitter alene å ser på tv'n mens mamma og stefaren min fester. Jeg er hos bestemor istedenfor hos pappa, og hun røyker så mye at folk på skolen merker det, lukten plager meg også, men det får ikke bestemor gjort noe med, jeg drar IKKE til pappa. Mamma er den beste personen i verden, men stefaren min styrer henne alt for mye, og forskjellsbehandler oss veldig. Mamma bryr seg ikke lenger, jeg har ingen, ikke venner på skolen heller. har alltid hatt de beste karakterene, men de synker hver uke som går, jeg går i 10ende og har aldri vært så deppa før, har virkelig ikke lyst til å leve lenger, har ingen som bryr seg om meg, ingen familie eller venner. Før gråt jeg hver natt hos pappa fordi jeg savnet mamma, nå gråter jeg hver dag fordi jeg savner den gammle mamma. tro meg, jeg snakker godt med mamma og alt det der, men det blir bare til at hun støtter stefaren min. Sorry for langt innlegg, men følte bare for å si det, noen tips til hva jeg kan gjøre? føler meg så alene og forlatt i denne verdenen, men er glad jeg ikke har alkolisterte eller voldlige foreldre, men når ingen bryr seg, er det ingen ting værre heller.

SVAR

Besvart 25.11.2012 18:38:18
Jeg synes også du bør lese:
attach_file

Hvordan snakke med foreldre som ikke forstår deg

Du har sikkert hatt følelsen av at foreldrene dine ikke forstår deg. Vi gir deg 10 tips om hvordan du kan snakke med vanskelige foreldre.

 

Les mer
account_circle