Redd for nesten alt og alle

og takk for ditt brev. Du forteller at du er blitt redd for nesten alt og alle, og at du ikke tør å gå ut blant folk. Til og med venner og familie har du blitt redd for å snakke med. På skolen har du det vanskelig, spesielt i gymtimene. Du forteller at du har mye du vil si, men at du aldri får sagt det. Det er leit, og det høres ordentlig vondt ut å være så redd som du er. Vi synes det høres ut som du klarer å gå på skolen, og det er veldig bra, selv om vi har respekt for at det koster deg store påkjenninger. Det er jo sånn når vi blir redde, at vi får lyst til å holde oss unna det som skaper den vonde følelsen - vi unngår ting. Det kan være lurt mange ganger. Noen ganger er det ikke lurt, og det er når den redde følelsen vekkes av ting som ikke i seg selv er farlige, og når den redde følelsen hindrer oss i å snakke fritt, være sammen med andre, utfolde oss. Og så er det sånn at de redde følelsene vokser når vi unngår ting, og aldri erfarer at det vi var redde for egentlig ikke var så farlig som vi trodde.

Veien ut av det du nå strever med går gjennom å begynne å fortelle det til noen, og å begynne å trene på å være sammen med andre litt etter litt. Kanskje trenger du litt støtte fra en fagperson i dette. Da kan det være hjelp å få både i kommunen din (helsesøster, psykisk helsetjeneste, fastlege) og eventuelt i BUP.