Hopp til hovedinnholdet

(Vet ikke åsset tema jeg skal sette dette under egentlig) Hei! Jeg føler jeg slit...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

(Vet ikke åsset tema jeg skal sette dette under egentlig)


Hei! Jeg føler jeg sliter litt for tida, kjenner motgangen kommer igjen. Min far har gifta seg med ei spansk ei, og d synes jeg var litt stas, men d hjelper jo lite for jeg ser de jo aldri uansett, de siste årene har jeg ikke hatt så god kontakt med min far, han bor ikke langt unna, men vi krangler veldig lett, og etter han ble gift ses vi jo aldri. kan ikke komme på besøk som før, jeg må alltid være "invitert" i et selskap der for å komme. blir ikke noen far-datter kveld med tv titting og chips som før... jeg føler jeg må gå på pigger når jeg er der med min stemor for å være helt ærlig.

Og jeg er vikar i en barnehage, jeg føler meg ikke særlig satt pris på der egentlig, og nå som jeg er syk første gang på lenge, så spør sjefen meg, du kommer vel på tosdag, for di mangler folk, de spør ofte sånn, kan de ikke spør de andre som er sykemeldt, hvorfor alltid meg, jeg føler ikke jeg kan være vekke fra jobb når jeg er syk med god samvittighet. jeg føler meg ofte litt utnytta der.

jeg kunne trengt en psykolog! selvom jeg har ingen store problemer, har d egentlig greit, mange venner osv, men jeg kunne så ofte trengt noen å prate om alt med!! har spurt legen min to ganger, og han har sagt ifra til en psykolog, men har ikke hørt noe enda på over et år, fordi jeg er lavest på lista fordi d ikke er noe veldig alvorlig.

Jeg har fått mange gode venner i løpet av siste året, men nå virker d som jeg er glemt igjen, hvor mye bryr de seg egentlig? høre skjeldent fra de, d er bare jeg som tar kontakt nesten. jeg er en snill jente som bryr meg om dem , sender de koselig sms å har gitt de gaver osv, men jeg blir lite respektert selv føler jeg, og blir ikke tatt på alvor.

Og hver gang jeg får d sånn som dette, begynner jeg å tenke på en jeg var kjempe forelska i fra jeg var 15 til 20 år (jeg er 22 år nå) han var over 30 år, men verdens beste person, han gikk i menigheten min. jeg var bare avstandsforelsket da. tror jeg likte han så godt for han sa så mye snilt til meg og brydde seg om meg, og oppmuntret meg på alle måter osv. Men når han fikk vite jeg var forelska i han, så ville han ikke ha kontakt, for han ville jeg skulle komme over han. D er jo fornuftig tenkt, men veldig vondt for meg. Har egentlig kommet over det nå, men i vanskelig perioder så savner jeg han igjen.

Jeg vet ikke hva som plager meg mest, eller om det er bare alt på en gang.

Venlig hilsen jente 22

SVAR

Besvart 23.11.2008 21:31:59
account_circle