Jente med psykiske problemer

SPØRSMÅL

Hei. jeg vet ikke hvor jeg skal begynde, alt føles bare håpløst, ting er bedre en det har vert men føler liksom på meg at jeg faktisk klarer å lure meg selv til å tro at jeg er "glad"/bedre alt begyne for 3 år siden jeg gjekk fra å vær ein glad positiv og livleg jente til å bli den jenta som ikke ville leve mere. Hele verden raste sammen for meg, jeg kan huske jeg satt alene i alle friminutene og bare tenkte, tenkte alltid negativt , klarte ikke å styre unna di forferdelige tankene. Når jeg kom hjem fra skolen snakket jeg nesten ikke med foreldrene mine satt for de meste for meg selv på romme mitt. jeg begynnte med selvskading og holdt på med de ein god stund før foreldrene mine såg at de var noe alvårlig gale med meg, jeg var altid lei meg smilte nesten aldri, hadde nesten ikke venner på skolen, selv om jeg hadde gutter som sa jeg var pen,snill osv. så trodd jeg ikke på det. jeg skulket mange timer å bare gråt på doen. jeg var hjemme fra skolen i 1mnd, jeg følte at ingen likte meg at alt var mye bedre uten meg. ryktene gjekk om at jeg hadde kutta meg selv å folk mista respekten for meg. di skjønte aldri at det var noe galt. jeg var 8 klassing da og 10 klassing guttene plaget meg hvert friminutt kalte meg foreksempel: emo og laget setninger som gjekk ut på de.det gjekk veldig inn på meg. jeg sank bare lengre å lengre ned. tilslutt kontakter pappa legen og jeg snakket med hun en stund helt til hun kontaktet UPH. og ble lagt inn der i 3 uker.( og går til bup hver uke) grunnen til det er at jeg hadde prøvd å tatt live mit. hadde konstant selvmordstanker, skada meg selv Hver dag. etter at jeg hadde vert der kom virkeli maretitte, de var da jeg begynnte å gjør noe får å ikke kutte meg, jeg begynnte å drikke, jeg begynnte med røyk og alt dette gjorde meg til ein helt annen person, ein person alle foreldre prøver å si til ungene sine om å holde seg langt unna. den peronen blei jeg, jeg stjelte ganske ofte jeg har blitt tatt i å drikke, røyke stjele å alt... å dette gjekk mye ut over ordenskarakteren og forholde mitt til mamma og pappa. jeg hadde gjort så mye dumt at jeg rett og slett ikke ville leve mere. jeg hadde så mange tanker i hode mitt heletiden. etter at 10.klassingene hadde godt ut av skolen blei ting bedre, men da var forholde til alle i klassen min mye verre en før.. for.. uansett hva du gjør, så kommer ryktene.. å ryktene di går.. de er såå mye mer, men føler de blir for masse, men i såfall nå har jeg begynnt i 10.klsse å synst de går mye bedre untat de med at jeg føler meg så trist og hjernen min lurer meg liksom til at jeg er "glad" . men jeg gjør ikke såne dumme ting lengre å jeg har fått mye bedre kontakt med folka i klassen. men er så redd for at det skal skjere seg med den jente gjengen igjen . + at jeg har så vansker med å konsentrere meg på skolen men det skyldes også litt at jeg har ADD. men jeg får dårlige karaktera og jeg klarer ikke å gjøre lekse eller noe sånt så jeg vet ikke hvor jeg kommer til å ende opp i verden ..