Jeg har lenge slitt med angst og depresjon

SPØRSMÅL

Hallo! Jeg er en jente på 17 år. Jeg har lenge fulgt med og lest masse på denne siden, og jeg elsker å være innpå den, føler meg liksom ikke så alene om ting. Jeg har alltid vert usikker på om jeg skulle skrive inn til dere, i og med at jeg ikke er helt trygg på og skrive på nett. Jeg har lenge slitt med angst og depresjon. Da jeg gikk i 5. klasse var første gang jeg virkelig fikk kjenne på hva angst egentlig er. Jeg husker det akkurat som om det var i går. Jeg hadde gått med en redsel inni meg over lang tid men ikke visst helt hva det var. Jeg har aldri vert en person som har turt å si om jeg føler meg dårlig eller uvel, har alltid holdt følelsene inne. Men altså, jeg hadde nettopp byttet skole. En dag på skolen sa det plutselig stopp for meg. Jeg kjente en kvalme som jeg aldri hadde følt før, den var annerledes enn den vanlige ''spy-kvalmen'', vanskelig å forklare. Men jeg holdt det inne helt til jeg tok meg selv til å spørre læreren om jeg kunne få lov til å gå hjem. Læreren hadde mye og gjøre og bare forklarte meg vegen til kontoret sånn at jeg kunne ringe hjem. Jeg gikk rundt på skolen og leitet, lenge, helt til jeg fant det tilslutt. Jeg ringte hjem og ingen tok telefonen. Hjertet mitt banket, pulsen min steg og jeg begynte å skjelve i hele kroppen. Tilslutt løp jeg opp å hentet sekken min og løp hjem uten at noen fikk det med seg. Jeg husker på vegen hjem så la jeg meg nedi grøften på vegen for jeg trodde at jeg skulle spy. Da jeg endelig kom meg hjem så gikk jeg ikke ut av huset mitt før ca 2 mnd senere. jeg skal ikke gå så veldig mye mer innpå det, men jeg klarte vertfall å begynne på skolen igjen etter et halvt år, med god hjelp fra psykolog og familie. Og dette er jeg veldig stolt over. Nå er jeg som sagt 17 år og har begynt på videregående skole, jeg har levd med litt angst så lenge jeg kan huske etter det som skjedde i 5. klasse, så det har aldri gått helt vekk. Men jeg har alltid trodd at det kom til å bli bedre og bedre etter hvert. En dag da jeg var på skolen for ca 4 mnd siden så satt jeg bakerst i klasse rommet mitt og kjente en helt forferdelig følelse, jeg visste med en gang hva dette var. Jeg begynte å skjelve og jeg var så inderlig redd for at noen skulle se det på meg. Mamma og pappa var på jobb så ingen kunne hente meg, likevel så gikk jeg fra skolen og opp til en venninne av meg, der ble jeg til pappa kom å hentet meg. Etter denne dagen har jeg ikke vært på skolen igjen, jeg har rett og slett sluttet helt. Jeg er så sykt redd for at dette vil ødelegge for meg resten av livet mitt! Jeg går fortsatt til psykolog, men føler det ikke hjelper meg lengre... for ikke så lenge siden så begynte jeg å føler meg skikkelig trist, følte at jeg ikke hadde noen framtid, følte meg alene, ensom, følte at jeg ikke hadde noe å leve for. Jeg oppsøkte legen min og fikk antidepressiva (Zoloft) som jeg skulle begynne på. Disse tablettene går jeg fortsatt på, men føler at de ikke hjelper noe særlig. Jeg er ikke lengre redd for å dø, jeg er ikke lenger redd for å bli skadet, jeg bryr meg ikke lengre. Jeg savner følelsen av å være glad og glede meg over ting. Jeg blir så lei av å hele tiden gå rundt med et lykkelig fjes som egentlig skulle vært en trist fjes. Jeg føler meg sliten i hele kroppen, jeg tørr ikke engang å gjøre de enkleste ting som f.eks gå på butikken, ta bussen, gå tur alene osv. Jeg føler meg virkelig som en mislykket person. Jeg vet at jeg har kommet meg igjennom angsten før, men denne gangen er jeg faktisk ikke så sikker på om jeg kommer til å klare det! Jeg er ikke et åpent menneske, ingen av mine venner vet hvordan det er med meg, jeg liker ikke å snakke om det, derfor skriver jeg inn her. Jeg syntes det er mye lettere å skrive følelsene enn å si de. Jeg har et veldig godt forhold til mamma, snakker masse med henne, men jeg vil på en måte ikke at hun skal bli lei seg heller. Hun blir også sliten av at jeg har det vondt, og det blir bare verre for meg å se folk rundt meg slite pga meg. Vennene mine merker det også på meg og da kommer jeg bare med dumme unnskyldninger og bare tuller det bort på en måte. Hva skal jeg gjøre? Nå føler jeg at jeg har skrevet en helt bibel til dere, likevel føler jeg ikke at jeg har fått skrevet halvparten engang. Men håper dere orker å lese det og jeg håper på at jeg får svar! Mvh meg