Hopp til hovedinnholdet

Føler meg ensom og er redd jeg begynner å bli deprimert 

Jente 20 år
 

Spørsmål

Hei. Jeg er redd for at jeg begynner å bli deprimert. Jeg føler meg ensom, og klarer ikke å komme innpå andre mennesker, åpne meg. Jeg har venner, og jeg lever et ganske aktivt liv (studier, skriving, politisk aktivitet, osv), men likevel så føler jeg meg ensom. Det er en følelse av at det ikke er noen som først og fremst tenker på meg; de vennene jeg har er spredt utover, jeg føler ikke at jeg har en tilhørighet noe sted, en vennegjeng jeg hører hjemme i. Sånn var det da jeg gikk på folkehøgskole i fjor; jeg fikk meg venner, var masse ute på byen, var ofte en av de som holdt ut lengst, jeg fikk ord på meg for å være et "levemenneske". Det gikk bra i begynnelsen, men så, etter hvert, havnet jeg der jeg pleier å havne; midt imellom alle. Snart var skolen fylt opp med par, jeg skjønte ikke hvordan de hadde rukket å komme innpå hverandre. Selv følte jeg at jeg gled lenger og lenger unna, mens parene holdt mer og mer sammen. Den "gjengen" jeg hadde hengt en del sammen med trakk jeg meg unna, fordi jeg følte at to av guttene i den gjengen favoriserte en jente. Synet av alle parene ble så trykkende, det ble et bilde på min egen ensomhet; når parene tok på hverandre, kysset hverandre, så slapp det ikke taket i meg. Jeg måtte, for hver bevegelse, tenke meg gjennom den bevegelsen, komme over den, før jeg kunne "gå videre". Det gjorde det nesten umulig å oppholde seg i fellesarealene, en konstant følelse av rastløshet, uro. Men jeg ble stadig kjent med nye folk, ble med på ting, og den siste tiden på folkehøgskolen var kanskje den beste. Jeg fikk meg i hvert fall to, tre gode venner som jeg fortsatt har kontakt med, og jeg opplevde mye, levde mye. Men jeg måtte jobbe hardt for å henge med, følge etter, ikke gli unna. En annen ting: jeg synes kjærligheten er så vanskelig. Jeg har aldri vært i noe fast forhold. Har flørtet litt med noen, funnet tonen, lurt på om det kanskje kan bli noe, lengtet og drømt, kysset noen på en fest en gang; en helt vilkårlig person. Og jeg har hatt to "one night stands" som kanskje kunne blitt noe mer, men som ikke ble det (den ene gangen kommuniserte vi så dårlig, den andre gangen var jeg ikke interessert). Har også hatt en slags affære som ikke ble noe mer, delvis fordi vi begynte å holde på i det han skulle flytte og dermed aldri fikk tid og mulighet til å utvikle forholdet, og delvis fordi jeg la mye mer i det enn han. Han følte rett og slett ikke så mye, selv ble jeg veldig forelska. Jeg møtte han gjennom en venninne som studerte på høgskolen i den byen jeg gikk på folkehøgskole. Han og jeg hadde en natt sammen ute. Vi hadde aldri sex, fordi vi ikke hadde noe sted å gå, men vi kysset. Det var han som viste interesse først, tok kontakt rundt påsketider, ga uttrykk for at han "ville noe". Men så snudde det helt, og i løpet av sommeren/høsten er det bare jeg som har tatt kontakt. Jeg synes ikke jeg har vært innpåsliten, har bare sendt han noen få meldinger, spurt hvordan det går, osv. Han har alltid svart, men aldri noe mer enn det. Det har blitt hengende i lufta, og til slutt sluttet jeg å ta kontakt. Men nå i helga skjedde det noe. Jeg var på vors med venner og drakk meg alt for full. Det var så kontrollert; leppestift og oppsatt hår, stramme klær, vi pratet og jeg sa bra ting, helt fram til et punkt jeg ikke husker. Etter det er alt bare kaos, oppkast og gråt. Det var først da jeg kom til meg selv, hjemme, at jeg så at jeg hadde sendt han en melding, hvor jeg spurte om han egentlig vil noe mer, om jeg skal glemme han helt eller fortsette å tenke på han. Jeg fikk til svar det jeg hadde fryktet; at han ikke vet om det kommer til å bli noe mer mellom oss enn venner, at han beklager hvis det sårer meg. "Men for all del, ikke glem meg", sto det. Det kom jo egentlig ikke som noen overraskelse, har jo skjønt det en stund nå, at han ikke er interessert. Tror nok kanskje jeg skjønte det allerede etter den natta, da vi sa ha det, at det ikke kom til å bli noe mer. Selv om han snakket om "neste gang", så tok han aldri kontakt, og dagene etter var et helvete av tomhet og lengsel. Men jeg fortsatte å tenke på han, hadde han i tankene, og kanskje hadde jeg likevel et håp, innerst inne, for nå føles det helt grusomt, etter den meldinga. Nå har jeg lyst til å gråte, føler meg som et lite barn som savner foreldrene sine, en slags angst, uro. Det er et fysisk ubehag i hele kroppen, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg, har ikke lyst til noenting lenger. Studier, venner; alt er et ork, en nødvendighet. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg forbinder han med folkehøgskolen, det året, den byen. Bare tanken på han, følelsen av å gå gjennom gatene, på vei for å møte han, det er ikke til å holde ut. Lydene og luktene fra den tiden tar helt overhånd. Og så kommer alle mulige slags tanker og bekymringer: er jeg "normal" som ikke har vært i et forhold ennå? Jeg har ikke engang hatt en fast sexpartner, bare noen flyktige treff som jeg kan telle på én hånd. Jeg har til og med aldri hatt ordentlig sex før; har måttet avbryte hver gang, fordi det har gjort for vondt. Er det normalt å ha så lite erfaring i en alder av 20 år? Tanken på å finne en annen gjør meg apatisk. Jeg har nok litt sosial angst, en angst som har satt seg i pusten, noe som gir seg utslag i stamming. Det er en stamming som ikke høres så lett, fordi jeg jobber så hardt for å kontrollere den, det er få som sier at de merker det. Men det gjør at jeg er forknytt, bundet opp, konstant nervøs. For meg er det en jobb, en ganske hard jobb, å snakke med folk. Det hender jo at det løsner, at jeg føler meg fri og snakker i vei, men som regel presser jeg ordene ut med en tilsynelatende flyt, før jeg endelig kan dra hjem og slappe av, ta av masken, være meg selv tvers gjennom. Da har jeg ofte vondt i stemmebåndene. Jeg blir sliten av å omgås andre, men det er ingenting jeg ønsker mer enn å møte noen, komme nær noen, føle at noen vil ha meg. Derfor føler jeg ofte at jeg må gå ut, finne på noe, selv om jeg egentlig ikke har lyst. Jeg bruker mye tid på det; å fundere over hva jeg skal, hva jeg bør. Nå studerer jeg i Oslo. Jeg elsket universitetet i begynnelsen, da var det så nytt og spennende. Men nå føler jeg at alt er grått; det er en stillstand, intetsigende. Selv om jeg er med i en kollokvie, er med i et tidsskrift på fakultetet mitt og har mange planer for skrivinga, osv osv, så er den knugende følelsen av ensomhet der hele tiden, tanken på meldinga fra han: "Jeg vet ikke om det kan bli noe mer mellom oss enn venner". Jeg vil at noe skal skje, jeg lengter etter å flytte, vil bort, bryte over tvert. Ansiktet hans er i meg, og hver morgen når jeg våkner, er det som om jeg gisper etter luft, selv om jeg puster tungt. Jeg spretter opp, av angst, har lyst til å gråte. Mange av vennene mine er i forhold; for andre, tredje, fjerde gang. De flytter sammen, drar på "kjærlighetstur" til Roma. Jeg har aldri vært i et forhold, har lengtet etter det siden ungdomsskolen, videregående. Jeg kan oppleve å få blikk etter meg ute på byen, føle meg pen, men det blir aldri noe. Det virker som at folk rundt meg møter noen hele tiden, finner tonen, gjør inntrykk. Jeg lengter etter ett sånt møte, men akkurat nå lengter jeg bare etter han. (Dette ble alt for langt, beklager det, og ikke så mye til spørsmål, men jeg lurer på om dere har noen tanker rundt dette, noen råd eller tips om hva jeg kan gjøre? For jeg tror ikke jeg holder dette ut lenger, selv om det må jeg jo).

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei!

Det er helt mulig å være ensom selv om man har mange venner og er mye sammen med folk. Det kan bety at man ikke helt føler seg hjemme, at man ikke føler at man har noen å dele ting med, å prate med osv. Kanskje har du ikke funnet et miljø du trives ordentlig godt i? Det kan også være at du hadde følt deg mindre ensom om du hadde klart å åpne deg mer for venner. Kanskje kommer dere nærmere hverandre om dere vet mer om hverandre, vet hvordan den andre har det og hva man føler. Alle trenger noen å dele sine tanker med. Det kan også være noen i familien din. Jeg vil absolutt anbefale deg å prøve å åpne deg mer. Ta det i små steg. Fortell små ting og opprett en tillit. 

Det er absolutt ikke uvanlig å være 20 år og ha den erfaringen du har. Veldig mange har enda ikke hatt kjæreste når de er 20 år, og heller ingen faste sexpartnere. Det er mange tilfeldigheter som skal til for å møte noen man trives med som også liker deg tilbake, og det skjer ikke for alle i tidlig ungdom. Men det kommer nok skal du se! Du må bare være åpen for det, og som du sier er det viktig å være med på ting, dra ut og åpne for muligheten til å møte noen! Du skal ikke være nedtrykt bare fordi det ikke funket med den gutten du snakker om. Det var tross alt veldig dårlig timing og dere bor ikke på samme sted - det hadde med andre ord blitt vanskelig å få noe til å fungere. 

Hvis dette er tanker du sliter mye med og du faktisk føler at du er på starten av en depresjon så vil jeg at du skal vurdere å snakke med noen profesjonelle om det. Det skader ikke å ha en time hos psykolog bare for å prate litt, finne ut om du trenger oppfølging, om det kan være noe som kan passe/hjelpe for deg. Det kan hjelpe mye bare det å få luftet tankene sine for noen og få litt orden på dem! Hvis du føler at dette er et problem for deg ville jeg ha søkt hjelp før det utvikler seg. 

Mvh Ungdomsredaksjonen, ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Ensom? Du er ikke alene!

Ensom gutt (colourbox.com)

De fleste føler seg ensomme på et eller annet tidspunkt i livet. Du kan føle deg ensom når du er alene, men også sammen med andre mennesker.

Les mer

Hjelp deg selv ut av depresjonen

Gutt tenker

Depresjon påvirkes i stor grad av hvordan man tenker. Én måte å mestre depresjon på kan være å utforske og avsløre den negative og urealistiske tenkningen, og så lære seg å korrigere tanker og bytte dem ut med realistiske. Annen bevisstgjøring og stukturering i hverdagen kan også være til hjelp.

Les mer

Alene = ensom?

Jente alene på sofa (colourbox.com)

At man er mye alene trenger ikke å bety at man er ensom. Mange liker å være alene og trives i sitt eget selskap. Av og til trenger vi litt tid for oss selv. Andre ganger føler man kanskje ikke at man har noen andre valg enn å være alene, og det er her ensomheten kommer inn.

Av Hege, ungdomsjournalist i ung.no

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser