Hopp til hovedinnholdet

Hei ! jeg har en god del ting som jeg lurer på .. .. det første er at jeg ...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

hei !

jeg har en god del ting som jeg lurer på ..

.. det første er at jeg ikke tåler moren min. det er ikke slik at jeg hater henne, men vi krangler hver dag, og jeg blir rett og slett sliten av det! kranglingen kan starte av ingenting, for når hun kommer hjem fra jobb gjør hun ikke annet enn å syte og klage. når jeg merker at hun hisser seg opp, prøver jeg å vøre rolig og ikke svare noe vondt tilbake. når hun har drukket har hun ofte kalt meg et helvette og til og med sagt at hun angrer på at hun fødte meg! det er ikke slik at hun drikker ofte, men det sårer like mye uansett! når jeg sier dette til henne blir hun bare sur, og kjefter på meg for å i det hele tatt ta det opp! jeg sitter i mange styrer i byen her jeg bor, og vet hvordan jeg skal snakke for meg. jeg prøver alltid å snakke fornuftig og kommer med gode argumenter, men hvis jeg gjør dette bare himler hun med øynene og praktisk talt ler av meg. det er ganske vansklig å formulere seg på hvordan det er men kort fortalt;
vi kan begynne å diskutere, og jeg sier at jeg ikke orker, og når jeg er på vei ut av rommet, slenger hun alltid en kommentar etter meg. av og til går jeg bare, men andre ganger irriterer det meg sånn, at jeg bare må gi beskjed. hun bruker alderen min mot meg (jeg er 16), at eg har så mye hormoner osv, og at jeg ikke vet hva jeg sier! det er så utrolig frustrerende! en gang satte jeg opp et videokamera slik at ikke hun kunne se det, og filmet diskusjonen. etterpå viste jeg det til sosiallæreren på skolen, og han sa seg villig til å snakke med moren min, for det hun driver med er faktisk ikke rett! av og til må jeg bare sette meg ned å gråte, for jeg ikke vet hva jeg skal gjøre! alt dette går utover konsentrasjonen min på skolen og ellers. er ofte deprimert og kan sitte inne en hel dag å bare stirre i taket!

en annen ting, er at hun har fått en ny kjæreste. mammaen min og pappaen min er skilt, og jeg har bodd hos moren min siden jeg var 5. har vært hos pappa annen hver helg og noen ganger i ukedagene. han har alkoholproblemer, og jeg har klart og tydelig gitt beskjed om at han er nødt til å slutte! når jeg ringer kan jeg klart høre at han er beruset, men nekter selv. han har hjerteproblemer og havnet i koma for litt siden pga dette. det var utrolig tungt for meg den tiden, men kom over det etterhvert. legene sa at han var nødt til å skjerpe seg med livsstilen, og han gjorde det i begynnelsen. men nå røyker han og drikker som aldri før, og er ofte på sykehuset. det er ikke like lett å alltid måtte tenke på hvordan det går, om han faktisk er i live.. men tilbake til den nye kjæresten tim moren min! han flyttet inn i huset vårt innen 1/2 år, og jeg sa ingenting om det. jeg syntes at det var veldig tidlig, men moren min sa at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt. nå skal de gifte seg om noen dager, men jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kommer i bryllupet. han har kommet hjem veldig full, og den ene gangen truet han med å banke meg for ingenting! moren min hørte det, og når jeg sa det dagen etterpå, sa hun at jeg skulle skjerpe meg, og begge ble utrolig sure og kjeftet i flere dager. verken moren min eller han forstår ikke at jeg ikke vil komme i bryllupet, men jeg synes at han har presset seg inn i "familien" vår på alt for kort tid. mannen jeg egentlig misliker prøver å oppdra meg, når han faktisk ikke kjenner meg!

for noen dager siden kom moren min hjem fra jobb, og begynte å kjefte. jeg la meg flat, for jeg ikke orket å krangle. etter noen minutter gikk jeg, og det siste jeg hørte fra henne, var "jeg er ikke glad i deg lengre. ikke med denne oppførselen din! du oppfører deg skamfullt, og jeg kan ikke forstå at du ikke ser det selv?" jeg ante ikke hva jeg skulle si, for jeg vet jo ikke hva jeg har gjort? jeg er ikke noe jævelunge som herjer villt! klart jeg går på fester og drikker, men kommer hjem nesten edru og oppfører meg fint! har toppkarakterer på skolen og allting! jeg pakket sakene mine og tok bussen til faren min. da jeg kom dit, spurte han va i all verden jeg gjorde der. jeg sa at han var faren min, og jeg var nødt til å bo der en stund. han ville helst slippe dette, men etter noen tårer av fortvilelse fra meg sa han seg enig. tidligere har jeg måttet bo hos venner osv, fordi jeg ikke har klart å bo hjemme. har snakket med pappa om å flytte hit før, men han har sagt nei hver gang, og kommet med utrolig dårlige unnskyldninger!

skolen er noe av det tøffeste. med så mye som skjer, er det ikke like lett alltid å følge med osv. når lærere spør hvorfor jeg ikke har gjort leksene, sier jeg at jeg har flyttet og ikke hatt tid osv. de blir bare sure og gir meg anmerkning på anmerkning. ingen forstår, og det er utrolig fortvilende!

for et par mnd siden sa jeg til moren min at nok var nok. jeg ba henne om å ringe barneværnet eller noe lignende, for jeg ikke orket mer. da ble hun bare endå surere og påstod at jeg ikke var glad i henne osv. sa hvor skuffet hun var. men hun ringte familievernkontoret, og vi gikk i møter der. jeg ville gå der for å finne en plass å bo, men når hun hadde ringt hadde hun sagt at vi hade "kommunikasjonsproblemer" og hadde sagt at det var JEG som var problemet og fortalt utrolig mye negativt om meg. etter et par møter gav jeg opp og ikke orket å gå, fordi jeg ikke fikk fram en dritt av det jeg ville si!

jeg har mange venner og er egentlig ganske populær på skolen og i byen sånn sett. er ikke noe geek, men spiller i band og er mer rocka. medlem i rød ungdom, men er ikke den typiske kommunist fordetom :) har fortalt noen av disse problemene til vennene mine, men det er så lett for dem å stå på utsiden! når jeg tenker tilbake på alt jeg har opplevd forstår jeg egentlig ikke at jeg er så oppegående som jeg er idag. ikke ment at jeg har det helt forferdlig, er for all del andre som sikkert har det myye verre enn meg! alle har sine mørke stunder, men når jeg har det blir det helt svart. for litt siden var det 4 stk som jeg kjenner som hang seg på 1 uke. begynte å lure på om jeg skulle følge etter... men har helt sluttet fra meg den tanken, kommer aldri til å gjøre noe sånn! i tillegg er det mangen nære slektinger som har dødd også. det er ganske hardt å takle alt dette, men allikevel fungerer det. i dette samfunnet vi har idag må man bare gjøre det!

ble vell ganske mye på en gang dette! men jeg bare lurte på hva jeg kan gjøre? mangen sier at jeg må ta kontakt med barneværnet osv, men NEI. ikke det at jeg har noe imot å havne i fosterfamilie osv, men det går bare ikke. har faktisk dovet ute et par ganger også, når jeg ikke har noen plass å være. det er jo ikke normalt for en 16 år gammel jente det?! bare vet ikke hva jeg skal gjøre av og til , eller hvor jeg kan være. det høres vell ganske dramatisk ut, men det blir egentlig ikke det. eller, jeg føler det funker, men når jeg tenker på summen av alt, så gjør det ikke det. det bare må funke. føler meg normal som alle andre - alle har jo problemer! men jeg legger mesteparten bak meg. men til tider vet jeg ikke hva jeg skal gjøre .. ?

SVAR

Besvart 02.06.2008 22:03:47
account_circle