Hopp til hovedinnholdet

Jeg er en jente på 16 år, og jeg har vært fryktelig deprimert helt siden jeg begynte på videregående skole for ca. 3 måneder siden.

account_circle

SPØRSMÅL

Jeg er en jente på 16 år, og jeg har vært fryktelig deprimert helt siden jeg begynte på videregående skole for ca. 3 måneder siden. På barneskolen og ungdomsskolen klarte jeg meg bra, men etter at jeg begynte på videregående har verden rast sammen for meg. Jeg hadde egentlig veldig lyst til å begynne på en medielinje, og tenkte å søke der. Hadde bra nok karakterer til det også, over 5 i snitt. Men så har jeg alltid vært sånn at jeg ikke takler å komme til et nytt sted der jeg ikke kjenner noen. Derfor valgte jeg å søke allmenn-fag på en skole i nærheten, der endel "kjentfolk" skulle søke, samt en av mine beste venninner. Om jeg bare hadde henne der, sa jeg til meg selv at det skulle gå bra. Jeg kom jo selvfølgelig inn, men det gjorde ikke min venninne. Der og da raste verden sammen for meg, for jeg ante ikke hvem jeg skulle gå med da. Jeg kjente jo som sagt til endel folk som ogspå skulle begynne der, men følte liksom ikke at det var noe annet enn et "hei", også var de borte. Men jeg begynte der da, og siden en av mine andre venninner ikke hadde kommet inn der hun ville, begynte hun sammen med meg, og selvom vi ikke kom i klasse var jeg glad for det. Men etter et par dager kom hun venninnen som først ikke hadde kommet inn, inn allikevel. Vi kom i samme klasse, og var begge overlykkelige. Men ingen av oss visste at dette bare var starten på marerittet. Ettersom tiden gikk, ble min venninne mer og mer deprimert (hun som kom i klassen min). Hun fikk bare dårlige karakterer, og hadde masse problemer hjemme samt dårlig selvtillitt. Hun lasset på en måte disse problemene over på meg, og jeg hadde da mine egne problemer også. Men dem hadde jeg ingen å snakke med om, følte jeg da. Venninna mi som hadde problemer var for opptatt av sine egne og ble bare sur når jeg prøvde å si noe. Jeg gjorde det jeg kunne for henne; snakka med lærere og rådgiver om hva jeg kunne gjøre for å hjelpe. Problemene ble etterhvert en tung byrde for meg. Og når jeg spørte venninna mi om hvordan det gikk med henne osv, glefset hun tilbake at jeg ikke trang å late som jeg brydde meg. Det såra meg noe veldig, for det var jo nettopp det jeg gjorde. Hun sa unnskyld for å ha sagt det etterhvert da, men nå var det ikke sikkert at hun skulle fortsette på skolen lengre, hun visste ikke om hun klarte allmenn. Etter et par uker ble det klart at hun kom inn på en annen linje, på samme skole, og hun var jo glad for det. Var jo egentlig litt glad jeg også, siden da slapp jeg på en måte å være sammen med en som var så deprimert hele tiden. Men nå begynner jeg å mistrives mer og mer i klassen. Folka er greie nok de, men jeg føler at jeg hele tiden blir til overs nå som venninna mi er borte, at det ikke er noen som vil sitte med meg, snakke med meg osv. Jeg gruer meg til å dra på skolen hver eneste dag. Dette har også gjort at karakterene mine blir dårlige. Jeg er mye borte fra skolen og forleden dag fikk jeg stryk på matteprøva. Foreldra mine støtter meg som best de kan, men jeg føler at ingen kan hjelpe meg. Føler at livet bare er dritt rett og slett, og om det ikke hadde vært for foreldra mine hadde jeg tatt livet mitt for lenge sia. Familien er det eneste som holder meg oppe. Selvfølelsen og selvtillitten er på bunn, og jeg føler jeg ikke er verdt en dritt og at jeg aldri kommer til å komme meg ut av dette og få det livet jeg ønsker; med kjæreste, venner og slikt. Kommer nok aldri til å gifte meg eller stifte familie, for hvem vil vel være med en som meg? er snart 17 år og har aldri hatt kjæreste. Jeg liker gutter men de liker tydligvis ikke meg. Hva er galt med meg? Håper du kan hjelpe meg og kan svare på noen av disse spørsmålene, for jeg vet ærlig talt ikke hvor mye lenger jeg holder ut. Føler meg helt alene i verden! :/
account_circle