Hei
Takk for at du skriver til oss! Det høres slitsomt ut for deg å hele tiden være flau over og gå og grue deg for å bli sett sammen med moren din. Det høres ut som du på mange måter opplever stor avstand til henne, slik det er nå. Det er ikke noe godt å gå rundt med denne følelsen over tid - jeg vil tro at mamma er en viktig person i livet ditt og en du innerst inne er veldig glad i. Derfor er det så viktig å tørre å si noe om det du føler når noe gjør at forholdet mellom dere endrer seg. Din oppfatning av mamma og hvem hun er vil endre seg igjennom hele livet. Om en stund vil flauheten kanskje være helt borte igjen og andre følelser vil ta over.
Du forteller ikke noe særlig om hvorfor du er så flau over mamma nå for tiden. Er det noe konkret hun gjør eller sier som du ikke liker? Er det noe du kan sette fingeren på som er årsaken til at du er flau over henne? Eller er det slik at disse endrede følelsene bare har kommet helt av seg selv og uten noen spesiell grunn? I såfall kan jeg forsikre deg om at det du forteller høres ganske så vanlig ut, og en del av den normale utviklingen til en ungdom.
Når man er midt i tenåringslivet er det nemlig mange ting som endrer seg i følelsene og i hvordan man tenker og handler. Det er naturlig. Mange ungdommer går mer inn i seg selv, trekker seg mer vekk fra foreldre, blir kanskje mer irriterte på og flaue over foreldrene sine i perioder. Vi kaller det gjerne for starten på en løsrivelsesprosess. Altså, at du sakte men sikkert begynner å skape deg ditt eget liv og gjør deg klar til å stå på egne ben. En typisk ting er at flere impulser kommer fra venner og andre personer enn fra foreldre. Dermed får du andre meninger enn dem. Dette kan skape ny forståelse, men også avstand. Kjenner du deg igjen i dette? Jeg vil tro det, ut ifra dine beskrivelser om at du gruer deg for å bli sett med mamma. Alle opplever en slik prosess forskjellig, men på en eller annen måte går de fleste unge på din alder igjennom en endring når det gjelder forholdet til foreldre. Ikke sjelden hører jeg om ungdommer som "ikke takler" foreldrene sine og som blir kjempeflaue over dem i perioder. Det er ikke lett å ha det slik!
De fleste foreldre vil gjøre det de kan for at barna deres skal ha det bra, og for å fortsette å ha et godt forhold til dem selv om de er ungdommer og trenger mer alenetid. Du sier at du tror mamma merker at det er noe, og at du kan se at hun blir skuffet og lei seg. Det er helt sikkert vanskelig for henne å merke at du ikke er komfortabel rundt henne! Hvis du ikke sier ifra ordentlig til henne om hva dette handler om, får hun heller ikke muligheten til å endre på noen av det du blir så flau over. Kanskje er hun mer enn villig til å endre på ting, og forsøke å oppføre seg på en måte som er OK for dere begge, når dere er sammen ute?
Hvis du tror du kan klare det, oppfordrer jeg deg til å invitere mamma til en prat: Det er fint å få pratet på et tidspunkt der dere i utgangspunktet har en fin stund og det er god stemning. Da er det større sjanse for at dere lytter godt til hverandre. Fortell mamma at det er noe du vil snakke med henne om, og forbered henne på at dette er en litt vanskelig ting for deg å ta opp. Da vil hun trolig "tune seg inn" og forberede seg på å lytte ekstra godt. Prøv så å si til mamma hvordan du opplever forholdet mellom dere om dagen, og fortell henne at du - naturlig nok som ungdom - kan bli flau over henne. Du må nok gjøre en innsats for å forklare hvorfor du opplever det slik, gjerne med eksempler fra konkrete situasjoner der du har blitt flau tidligere. Hva skjedde? Hvorfor ble noe flaut? Forsøk å få mamma til å forstå fra ditt perspektiv. Og ta ansvar for at dette er slik du som ungdom opplever det. Man kan si noe om sin egen oppfatning samtidig som man kan vise forståelse for at den andre tenker annerledes.
Dette krever at du nok forbereder deg litt og tenker nøye igjennom hvordan ting kunne blitt bedre. Hva vil du for eksempel at mamma skal si/ikke si, eller gjøre/ikke gjøre på den utviklingssamtalen? Du kan instruere henne litt, tenker jeg! Det er viktig å si hvordan man vil ha det, fremfor å si hvordan man ikke vil ha det. Hvis mamma får vite hva hun kan gjøre for å komme deg i møte er jeg sikker på at hun er villig til å endre strategi når dere er ute sammen.
Jeg håper dette var til hjelp og at du fikk noen nye ideer. Et annet tips er også at du viser mamma spørsmålet ditt du sendte inn her til oss og svaret mitt til deg. Da har dere forhåpentligvis starten på en samtale om dette tema.
Jeg ønsker deg lykke til - både i praten med mamma og med utviklingssamtalen.
Vennlig hilsen familieterapeuten
