Hopp til hovedinnholdet

Mamma døde av kreft

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Jeg savner mammaen min så utrolig mye, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Mamma fikk kreft og var ikke noe håp, hun døde 31.12.08 altså ca 6 månder siden. Jeg var så utrolig glad i henne, og at jeg ikke kan se henne igjen levende er helt utrolig vondt. Hun betydde så mye for meg, hun var ei solstråle, hun var alltid blid og positiv, at noe så vondt kunne hende henne. Husker den siste tiden, hvor hun bare var skinn og bein, ikke noe hår, mat klarte hun ikke å få i seg. Så havnet hun på sykehuset, noe som var utrolig vondt for meg, husker jeg gråt sammen med mamma , søster, stefar på sykehuset, husker da jeg satt der hvor hun holdt armene rundt meg, hvor vi måtte hjelpe henne å kle av seg og inn i pysjamasen, hvor vi måtte bære henne opp fra rullestolen og opp på sengen, mamma som alltid var så sterk kvinne, syke søstra sa hun bare hadde noen få uker igjen. Dagen etter dro jeg på leir, skulle bare være vekk i 5 dager, mamma sa hun ville at jeg skulle dra å kose meg, våres familie hadde opplevd mye motgang og vondt så jeg trengte å reise vekk litt. 4 dagen på leiren fikk jeg tlf. om at min mor ikke ville våkne igjen, jeg var 9 timer unna hjemme. Husker da jeg kom inn på sykehuset, hvor hun bare lå der, så nesten ut som om hun sov, jeg stirret lenge på henne i sjokktilstand og ventet på at hun skulle smile og åpne øynene, men det skjedde ikke. Jeg husker da jeg kysset den kalde og harde hånden. Knyttet, hun hadde så mye smerter. Hvordan kan det skje noe så fælt med en så bra person? Hun var alles solstårle og det kom 500 i begravelsen hennes. Hun betydde så utrolig mye for meg og for mange andre! Savner henne så utrolig mye. Har opplevd så utrolig mye motgang i livet. Pappa har vært både fysisk og psykisk syk, og har ikke lenge igjen han heller. Det har vært utrolig vondt for meg, også får mamma kreft og dør. Stefaren min kommer jeg heller ikke noe særlig godt overens med, bor med han og min søster. Når ei så vakker dame skal dø så vondt så ser jeg ikke lengre meningen, ikke i det hele tatt. Jeg er dårlig til å snakke om dette med vennene mine, jeg har blitt kalt for : solstråla og har ikke lyst til å ødlegge det. Jeg skal liksom ha det fint, og vil ikke sutre til vennene mine, så blir til at jeg lukker meg selv inne. vet det er dumt, men jeg føler meg ikke så konfirtabel med å sutre til andre. Pappa har vært deppet hele livet mitt og vet hvor tungt det er å høre på folk som klager, vil ikke bli sett på en som bare klager. derfor hater jeg å klage. Savner henne bare så utrolig masse! det foregår så mye i livet mitt nå, og noen ganger så er det sånn: - Det skal jeg fortelle mamma! Men det kan jeg ikke lengre!! Og når det er sånn foreldre treff eller noe , er jeg alltid den som står alene. uten noen der. Pappa ligge på sykehuset da f.eks. mamma lever ikke lengre og stefaren min bryr seg ikke uansett. Føler meg så alene så tom. Skulle ønske alt var annerleds, men det er ikke sånn lengre. Jeg trenger noen, en voksen, en som bryr seg om meg, en som kan være der for meg når som helst ( som mamma var) men har ikke det lengre. føler meg så unødvendig nå, ingen å leve for.

SVAR

Besvart 25.06.2009 12:50:17
account_circle