Hopp til hovedinnholdet

Gråter mange ganger om dagen

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg er en jente på 18 som har en samboer på 22. Vi har bodd sammen nå i 7 mnd ca. I det siste så har jeg grått utrolig mye! Det skal så lite til før jeg blir sint eller irritert, og plutselig kommer tårene.. I dag f eks har jeg grått 3 ganger til sammen. Og kjæresten min begynner jo å tro at det er noe galt han gjør, men det er jo ikke hans sin feil, tror jeg. Det er ivertfall ikke han jeg er sur på. Den følelsen jeg har hatt de gangene jeg har grått i dag er liksom oppgitthet og frustrasjon. Jeg har egentlig alltid grått veldig mye, før kjærestetiden min også. Det har alltid vært litt bråk/krangling mellom meg og mamma, spesielt i tenårene. Og jeg tror det er mye, mye som ligger bak at jeg skriker så ofte. Men hvordan skal jeg få stoppet dette? Og hvordan skal jeg vite hva som ligger bak? Jeg kan sette meg ned å skrive en hel liste over hva grunnene kan være... Kjæresten min liker det ikke, og jeg føler meg så mislykket og blir skuffet over meg selv. Jeg kjenner meg ikke igjen. Når jeg er glad så er jeg jo en helt annen person. Men nå i dag, det er en helt håpløs følelse! Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive ned dette, men jeg håper du skjønner hva jeg mener og hvordan jeg føler.. Føler meg som en grinunge, rett og slett! Kjæresten min driver å tuller med meg, og sier jeg er litt rund av og til. Han kan kalle meg ''tjukka'' eller ''bolle'', men greia er at jeg tar meg ikke så veldig nært av det heller.. For jeg vet at han liker meg, og jeg vet at jeg ikke er noe stor av meg. Eller kanskje det er underbevisstheten som blir såret? Ikke vet jeg. Han snakker om at han elsker store pupper også, men det har jo ikke jeg.. Så jeg har jo fått hørt det noen ganger også. Men det er ikke seriøst det han sier, han sier det på en tullemåte, der jeg vet han ikke mener noe vondt med det. Men likevel så blir jeg litt såret kanskje? Jeg vet ikke.. Klarer ikke å sette fingeren helt på det. Men innerst inne tror jeg selv at jeg bryr meg om det.. Men når jeg prøver å si at jeg ikke liker det, så ender det alltid opp med at begge ler!! Det har vært en del styr mellom oss opp igjennom tiden sammen. Men etter mye dritt, så ser jeg at han faktisk prøver å skjerpe seg. Han gjør alt han kan for å få meg glad og lykkelig, og det er jo bare positivt! Det er så mye grunner som spiller inn egentlig, at det er faktisk ikke så rart at jeg griner så mye, når jeg tenker meg om nå. Og jeg har ikke tid eller kapasitet til å sitte her å utfylle absolutt alt som engster meg, men de fleste grunnene er nok: P-piller, altså hormonforstyrrelser, mensen, fortid, sinne, engstelig, liten tid med familie langt vekk, irritasjonsmoment, dårlig selvtillit, dårlige matvaner, søvnbehov, stress, krangling, usikkerhet, redd, sjalusi osv...! Men jeg vil gjerne gjøre noe med det! Jeg vil få slutt på å føle meg svak og ikke helt bra nok (jeg kan såvidt innrømme at jeg har denne følelsen, liker det ikke..) fordi, innerst inne vet jeg at jeg er mer enn bra nok! Men jeg vil slutte å grine og slutte å bekymre meg om framtiden og hva andre folk tenker om meg (inkl. kjæresten min). Jeg vil bare leve livet og være fornøyd med sånn som jeg har det og sånn som jeg er. Håper dere kan gi meg råd her og nå i dette brevet, som jeg kan jobbe med selv. Erfaringer fra dere selv, hva som helst! jeg tar i mot det. Men vær så snill, hjelp! Hilsen oppgitt og sliten jente

account_circle