Jente, 14, føler seg utenfor og annerledes

SPØRSMÅL

Hei dere! Jeg har tenkt på en ting. Hele livet mitt har jeg vært plaget av at det er så utrolig store forskjeller mellom meg og andre jevnaldrende. Jeg har aldri hatt en venn på min egen alder, og trives best med voksne. Blant mine interesser er litteratur, historie og sånne ting, jeg leser masse og hører på litt "annerledes" musikk som ikke så mange kjenner til, dette fører til at jeg imøte med jevnaldrende ofte mangler felles emne å snakke om. Jeg snakker til meg selv hele tiden, og jeg merker det aldri før noen sier det til meg og "vekker" meg. Iblant når jeg er ute og går så drømmer jeg meg helt bort i min egen verden og hører ikke hva som blir sagt rundt meg, så personen må gjenta det mange ganger og få meg tilstede igjen. Når jeg snakker til meg selv snakker jeg i andre person, noe som mange synes er ganske urovekkende. Jeg har nesten aldri kontakt med andre i klassen fordi når vi har f. eks. et gruppearbeid eller skal samarbeide to og to og lage noe, må jeg anstrenge livet av meg for bare å få stemmen min til å si noe. Jeg kan tenke inne i meg: "Jeg har en idé, hør her!" men jeg kan ikke si det. Da må jeg løse det ved å skrive det ned på en lapp i stedet. I klassen synes de dette er kjemperart og sært, og jeg liker det dårlig selv. Hvis jeg skal ha øyekontakt med noen, og de gir meg en beskjed, så hører jeg ikke hva de sier, og må be dem gjenta det - mens jeg ser ned. En annen ting som får folk til å heve øyebryn er reaksjonene mine, som jeg virkelig ikke vet hvordan jeg skal styre. Den minste lille spøk er krenkende, og jeg kan få et rasende gråteanfall og få hele dagen ødelagt av bare en liten filleting. Jeg skjønner jo på en måte at de bare tulla, men jeg kan ikke få tårene fra å renne. Alt dette gjør det så vanskelig for meg å kommunisere, med noen. Hva er det med meg?