Hopp til hovedinnholdet

Hei! Jeg har hatt depresjon og angst i 2 år og nå har jeg begynt å skulke skolen 2 ga...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei!

Jeg har hatt depresjon og angst i 2 år og nå har jeg begynt å skulke skolen 2 ganger hver uke. Jeg føler meg ikke tilstede psykisk og kan være sen i oppfattelsen, jeg er i en helt annen verden. I fjor sommer hadde jeg en ferie med familien og slekt, jeg gledet meg ikke noe særlig. Gleden er ikke tilstede i noe jeg gjør lenger. BLABLABLA jeg veit at mange har det slik, trenger ikke å nevne det.



Men i syden hadde jeg en svært stor trang til å treffe en jente. Jeg var i et annet element nå, så jeg hadde ikke angsten lengre. På stranden satt en kjempeflott jente, med den utrolige kroppen. Hun kom ned i vannet der jeg var. Svømte nærmere for å prøve å innlede en samtale med henne. Hun smilte til meg fra 20 meters avstand jeg smilte tilbake dermed sa jeg hallo og vi startet en samtale, det gikk strålende og vi var sammen nesten hele dagen.



Dermed vurderer jeg nå å flytte fra der jeg bor til en annen plass slik at jeg kommer i et annen element og blir ikke redd for å innlede samtaler. Er drita lei av den plassen i bor, dritt liten by med fjortisser, klyser og "alle kjenner alle" that type kinda thing.



No føler jeg at jeg bare ramser opp i virvar av det jeg har føler så det kan bli litt usammenhengende.



Har alltid følt meg annerledes er 2 meter og tynn, men det er ikke grunnen til angst i min opinion. Grunnen til angsten kan være at jeg hadde blitt stemplet som "morogutt" og har jeg har fått følelsen av att alle jeg kommer i samtale meg forhåndsdømmer meg, og vet hvordan jeg skal oppføre meg og vil at jeg skal oppføre meg slik. Dermed føler jeg meg som en "Muppet". Jeg er en svært seriøs og moden person synes jeg nå selv, men visst jeg skulle hatt oppført meg slik ville det jo blitt heilt feil.



Etter ungdomskolen valgte en helt annen skole enn "vennene" mine slik at jeg kunne komme meg unna. Trodde jeg. Min "venn" fra barndommen skulle også dit. Dermed greide jeg ikke å forandre meg til en annen personlighet som jeg foretrekker.

Han "vennen" var han som mest puttet på meg stempler og kalte meg "fail" og inderekte "dum". Jeg hatet han fordi dette var absolutt ikke sant. Jeg har vel bevist han at jeg er smart og moden nå allerede men små hentydninger kommer i ny og ne. Jeg irriterer meg stort, når jeg gjør små feil så skal han nevne det hetse meg. Vel han gjør jo faen me like mange feil som meg eller fler men jeg holder jo kjeft om det. Han har forandret seg så mye etter barneskolen så ble han en drittsekk men stor selvtillit og begynte og henge med andre "folk", om det er pga han er ofte på fest og er ofte i sosiale tilstedeværelse er uvisst. Men jeg tror han ble slik pga en drittsekk av et rasshøl av en ny bestevenn han fikk. Han er fortsatt venn med han og han er en grusom person etter min erfaring. VENNER SKAPER DEG.



Ja gratulerer du gjorde jeg forvirret om meg selv, du ødelag selvtilliten min og du gjorde slik at angsten min ble værre. Men en ting sier jeg bare du er faen med ikke et bedre menneske enn meg. Jeg er ganske god i å holde en fasade, vi er fortsatt ganske gode venner selv om jeg skjuler et hat for han. Så intens at visst jeg fortelle det han, ville han bli sjokkert og spørre hvorfor. Vær mer ooops på hva du sier til dine nærmeste. Jeg er en fyr som sjeldent rødmer og er en "standupkar" Men jeg har jo faen me følelser jeg også.



Denne vinteren har puttet strengere tøyler på depresjonen og angsten, virkelig hard har den vært. Men heldigvis fant engelsklæreren min ut om min tilstand, og kontakten moren min. Jeg får hjelp nå av en lege og har time om ikke så lenge.



Jeg liker ikke mennesker, drittlei av skole, vi er som maur i en tue som har ikke noe valg om vi ikke vil jobbe eller ikke. Skolen er veldig dryg.



Jeg gikk fra i å være Moromann og alltid var glad, til å være pisslei av alt og har intense selvmordstanker og blitt en skikkelig sur gutt. Ikke i sosialt samvær, jeg er fortsatt hyggelig og morsom, men innvendig er jeg en vulkan som bare har lyst til å slukne og sove for alltid, men siden jeg har en mor som elsker meg kan jeg ikke gjøre det.



Det var virkelig deilig å få skrive ut alt dette, jeg råder dere alle som sliter psykisk om å skrive om det. Det hjelper veldig.



Dette var kanskje ikke et konkret spørsmål, kanskje ikke et spørsmål i det hele tatt, men det var pinnadø deilig å få det ut.

SVAR

Besvart 17.02.2009 13:26:26
account_circle